Trond Andreassen: Bok-Norge, en litteratursosiologisk oversikt. Universitetsforlaget 2000
Kap. 8. Rettigheter og utnyttelsen av dem
(Dette kapittelet omhandler to ting: Hvilke avtaler som gjelder mellom forlag og forfatter ved utgivelsen av et verk og hvilke avtaler som gjelder kopiering fra verk.)
Basis er åndsverkloven av 1961 som stadig blir revidert.
En forlagsavtale: avtale mellom og forlag basert på åndsverkloven.
Åndsverk: ”uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannenes side”. Krav til verkshøyde = preget av individuell orginalitet.
Den som skaper et åndsverk har opphavsrett til verket.
Opphavsretten verner verkets form, ikke ideer eller kunnskap.
Opphavsmannen er alltid en person.
Verk med flere enn en opphavsmann
Oversettelser og bearbeidelser vernes av loven når de representerer individuell og skapende innsats. Utgivelse krever en avtale mellom den opprinnelige forfatteren og den som oversetter eller bearbeider.
Samleverk. Den som setter sammen deler til et nytt verk, får opphavsrett i egenskap av redaktør, etter at hver enkelt bidragsyter har gitt sitt samtykke.
Fellesverk. To eller flere lager et verk sammen. Da har de opphavsretten i fellesskap.
Sammensatte verk. Loven har ingen bestemmelser, og egne avtaler må settes opp.
Historisk bakgrunn:
Ragnar Knoph: Åndsretten, 1936
1) Forsvare verk mot vandalisering.
2) Sikre økonomisk vederlag.
Enerett og vernetid
Forfatteren bestemmer når og hvordan verket skal utgis.
70 år etter utløpet av forfatterens dødsår sier en at verket er falt i det fri, allikevel skal opphavskvinnens navn oppgis og verket behandles repektfullt.
Innskrenkninger i opphavskvinnens enerett
En kan:
Sitere fra verk.
Kopiere til privat bruk.
Forlag kan ta inn tekster i antologier uten samtykke etter fem år, mot vederlag.
Men:
Det er forbudt å koperere fra eksemplar som er framstilt i strid med lovens bestemmelse.
Opphavsretten kan overdras
En forfatter kan overdra sin rett til utgivelse til en forlegger, men han kan f. eks. samtidig beholde retten til å utgi verket i oversatt form. Uklare avtaler skal tolkes i opphavskvinnens favør.
Opphavsrett og ny teknologi
Åndsverksloven har vært endret flere ganger for å tilpasses til forandringene, men f.eks. lenking til andre tekster er et problem og utviklinga løper foran lovgivernesom skal ivareta balansen mellom brukernes, rettighetshavernes og samfunnets interesser. Og lovgivningen gjelder verk i alle former.
UTNYTTELSEN AV LITTERÆRE VERK
Normalavtaler = standardiserte avtaler mellom forlag og forfattere organinsert i NFF (Norsk faglitterær forfatterforening)
Undertegning = Faglitterære verk avtales ofte tidlig i prosessen. Noen arbeider blir satt i gang og bestilt av forlaget. Skjønnlitterære verk blir oftest antatt etter at de er helt ferdige.
Endelig manus skal leveres setteklart.
Forlaget har enerett, for skjønnlitterære verk i hele vernetida, for faglittrære verk i fem år.
Forlaget skal gi ut manus innen rimelig tid.
Copyrightmerket er en melding om hvilket forlag som har rettighetene.
Forfatteren har krav på et minstehonorar, og forfattere betales vanligvis med royalty, en prosensats av utsalgsprisen. Prosentsatsen går ned dersom det er mye arbeid med produksjonen eller det er uvanlig mange illustrasjoner.
De skjønnlitterære forfatterne inngikk en en avtale om digital utnyttelse av verk som NFF mente ga for små rettigheter, derfor gikk de i tenkeboksen og kom ut med en bedre avtale for sine medlemmer.
Oversetterne er oppdragstakere og honoreres etter stykkpris.
KOLLEKTIV FORVALTNING AV RETTIGHETER
Sekundærbruk = kopiering fra enkelte verkseksemplarer
To forvaltningsformer:
Fullmaktslisens= individuell forvaltning
Avtalelisens= kollektiv forvaltning
Første avtale om vederlag ble inngått først i 1980
KOPINOR har 21 rettighetshaverorganisasjoner, = fem fem utgiver- og 16 opphavsmannsorganisasjoner
(Utgangspunktet var NFF og Den norske forleggerforening, i KOPIFAG)
Dette er avtalelisens = Kopinor har gjennom avtale ansvar for forvaltningen av rettighetene til NFFs medlemmer. Dessuten kommer utenlandske samt uorganiserte faglitterære forfattere inn under avtalen. Det er NFF som er medlem i Kopinor, ikke den enkelte forfatter.
Det er altså Kopinor som med fullmakt i lov og vedtekter lager en avtale mellom forfatterne og brukerne. Brukerne er alle slags organisasjoner som kopierer fra verk.
Begrensning: ikke mer enn 15% eller et helt kap. av en bok.(Fra bøker som ikke er i salg kan det kopieres inntil 30%) En må hindre at kopering rammer salget av bøker.
Det blir penger av det! 2005= 190 mill. Til fordeling på organisasjonene. Hele 87 % av forfatternes del tilfalt de faglitterære. Det kollektive systemet gir stor uttelling og er arbeidsbesparende.
LINO forvalter individuelle forvaltningsavtaler. Herunder også avtaler om gjenbruk av verk. Her er NFF også en part.
RETTIGHETSINFORMASJON OG MERKESYSTEMER
Kolofonsiden skal gi informasjon om hva som er tillatt. Men usikkerheten kommer når vi snakker om tekst på internett.
På internett kan en velge mellom seks forskjellige merkesystemer. Disse merkesystemene ligger under Creative Commons, merket CC. Dette merket betyr bare at det er forbudt å endre eller fjerne verket. Opphavskvinnen har ikke økonomiske rettigheter. Men det har vist seg at det er umulig for opphavsmenn å føre kontroll med denne individuelle løsningen, og dersom mange velger den, vil den undergrave de kollektive avtalene og dermed forfatternes rettigheter.
ADGANGSKONTROLL OG KOPISPERRER (nett)
Adgangskontroll= du får ikke tilgang før visse vilkår er oppfylt. (Betaling oa)
DRM (Digital Rights Management) = kontroll som trer i kraft etter at du har fått adgang. Det går mest på at en må benytte en spesiell avspiller.
PERSPEKTIV
I begynnelsen var boka. Så kom spritduplikatoren som ble til alle typer kopimaskiner. Men det er med digitaliseringen at bransjen har fått virkelige problemer. De som skaper tekstene vil gjerne ha hus og mat og klær, samtidig som særlig ungdommer gjerne vil ha alt som er på nettet gratis. De som utvikler de nye teknikkene leder utviklinga, lovgiverne og organisasjonene kommer etter.
