Det var Frits Thaulow som fikk ideen. En aften satt han sammen med sin kone og Odas søster Alex, Oda, hennes mann Christian Krohg og flere andre i familien Lasson på Løkken. Frits var blitt formann i Kunstnerforbundet og begynte å snakke om hvor ille han syntes det var at billedkunstnernes store årlige mønstring, høstutstillingen, skulle være like omreisende som et annet tivoli. Vi kunstnere fortjener respekt! tordnet han. Det må være en annen ramme rundt arbeidet vårt. Tenk om vi hadde hatt et eget hus, et kunstnernes hus som kunne romme høstutstillingen og andre utstillinger gjennom året, dét hadde vært fantastisk!
Men et helt hus? Billedkunstnerne kunne ikke skaffe store midler til et slikt prosjekt, de fleste levde jo mer eller mindre fra hånd til munn. Men Frits ville ikke gi opp så lett. Innsamling? Det fantes jo folk med penger som støttet kunstnere. Men det var kunstnere enkeltvis, det fantes rike folk som likte å støtte kunstnere som laget kunst de selv syntes om og identifiserte seg med. Dette var noe helt annet, dette gjaldt kunstnerne som gruppe.
Krohg likte idéen, et kunstnernes hus var en stor og fantastisk idé, og han begynte straks å snakke om at huset burde ha en café, et sted der kunstnere og publikum kunne møtes og snakke om det de hadde sett i salene. Men hvor skulle pengene komme fra?
Vi snakket om tivoli, sa Frits, kunne ikke det være en idé? Og straks var han fyr og flamme. Vi kunne leie et område sentralt i byen, sette opp bodegaer, et lite dukketeater og andre ting som kunne være morsomt, det ville være et festlig innslag i byens liv, det er da ikke så mye som skjer her? Folk ville strømme til og inntektene skulle gå til det kunstnernes hus som kunstnerne ønsket seg.
Alle ble revet med av hans begeistring, og i løpet av kvelden reiste Borgen seg i deres tanker, der skulle det være nettopp tivoli, men også utstillinger, forestillinger, caféer og stor stemning. Pengene ville trille inn fra alle de glade gjestene. Og etter denne første samtalen under Frits entusiastiske ledelse, skjedde virkelig det de hadde forestilt seg. De fikk leie Lokkeberget, den delen av Slottsparken som ligger ned mot Karl Johans gate. Håndverkere ble satt i sving med å sette opp enkle hus som skulle romme serveringssteder og utstillinger. Dokketeater kunne foregå under seilduk og enkle forestillinger kunne vises i friluft. Herligheten ble åpnet på forsommeren, og det ble en festlig tid. Odas kjære far som hadde hatt det tungt etter at hans hustru gikk bort, gikk dit for å se på hva hans svigersønn hadde stelt i stand. Han hadde visst tenkt at han bare skulle gå dit en eneste gang for å være orientert om hva som foregikk, men han kom stadig igjen. Der borte var det interessant å promenere, se på alt som foregikk og der traff han gamle venner som han hadde mistet kontakten med etter at han ble alene. Bokken og hennes venninner og søstre var der stadig vekk. Hun måtte le da hun fortalte Oda om hvordan deres pappa en ettermiddag hadde sagt til de yngste som fortsatt bodde hjemme, at nå fikk det for en gangs skyld være en fredelig aften hjemme på Løkken. De måtte alle kunne leve én dag uten å gå på Borgen. Men gjett hvem som ble borte etter kveldsmaten, fniste Bokken: pappa! Vi visste ikke hvor han var blitt av, men vi hadde våre anelser. Soffi og jeg var ikke sene om å springe på dør, vi skulle til Borgen! Og så, mens vi var på Kasparteatret og så dokketeater, fikk vi øye på pappa utenfor. Vi måtte rett og slett flytte dokketeaterteltet vekk fra der hvor han var. Dermed tok vi tak i stengene som holdt duken oppe, og flyttet teltet litt vekk. Det ble jo oppdaget at teltet var på vandring, men søstrene ble ikke tatt på fersk gjerning.
Borgen var virkelig et festlig innslag i byens liv og de håpet jo også at det skulle være innbringende og være en start for å gjøre drømmen om et kunstnernes hus til virkelighet. Men så var det så mange utgifter som skulle betales. Det var leie av grunn, snekkerne skulle ha lønn og materialene var heller ikke gratis. Så da regnskapet var gjort opp, var ikke overskuddet noe å skryte av. Dessverre. Og som om det ikke var surt nok at det fine arrangement ikke ga dem penger i kassen, kastet Aftenposten seg over dem og hadde det morsomt på deres bekostning. Avisen skrev like ut at kunstnere ikke kunne arrangere slikt, ikke hadde kunstnere greie på penger heller. Men penger måtte det ha blitt, mente Aftenposten, og de pengene hadde nok heller gått til flytende varer.
Den morgenen godtfolk i Kristiania kunne lese dette i Aftenposten, leste også Odas svoger Frits sin avis. Han ble hvitglødende av raseri, sprang ut, fikk tak i en vogn og kommanderte kusken til å hurtigst mulig komme seg til Akersgaten. Det gikk i en viss fart, og da de kom frem, sto redaktør Amandus Schibsted i porten inn til avishuset. Der sto han og så ut som han eide hele byen, med sigar i munnen og flosshatt på hodet. Frits steg av, gud vet om han husket å betale, for han hadde sett Schibsted. Ferden hadde ikke kjølt ham ned, og nå da han så fienden stå der, gikk han helt fra konseptene, sprang på Schibsted og ga ham et slag i ansiktet så flosshatten trillet langt bortover gaten.
De var alle oppbrakt over Aftenpostens lumpne angrep på kunstnerne, og Odas lille sønn Ba som hadde hørt henne skjenne over det som var skjedd, tok en stor saks og klippet i stykker et nummer av Aftenposten. Motivet var morsomt, her var bevegelse, sinne. Hvordan kunne hun avskjære motivet og få frem følelsen i det? Ba lå på gulvet og klippet, hun satte seg på en stol ved siden av og gjorde noen raske skisser. Og så malersaker. Det var bare Ba og Aftenposten hun var interessert i. Lille Ba var så opptatt med sitt at hun fikk med meg det viktigste mens han fortsatt var i gang. Hun gikk helt inn på motivet, hendene, hodet, saksen og Aftenposten. Alt skisseaktig, livlig. Men ingen skulle være i tvil om at det var Amaldus Schibsteds avis som ble klippet i stykker. Hun kalte bildet ”En abonnent”. Dette var en abonnent som sendte inn sin oppsigelse.
Frits Thaulow ble dømt til seksti dagers fengsel for å ha slått til Aftenpostens redaktør. Han syntes selv at det var verdt det.
Kilder:
Lasson, Bokken: Slike det var engang. Gyldendal, Oslo 1938
Wichstrøm, Anne: Oda Krohg, et kunstnerliv. Gyldendal, Oslo 1988
Fosli, Halvor: Kristianiabohemen. Det Norske Samlaget, Oslo 1994
