Oda måtte reise med Per. Han var allerede operert av professor Nicolaisen hjemme i Kristiania, og de visste at det som ventet ham i Tyskland ville bli forferdelig. Svulsten han hadde i ganen var ikke blitt borte, en ny operasjon var nødvendig. Nicolaisen mente de måtte til Tyskland. De hadde flinkere folk enn hjemme i Kristiania.
Hun var nygift og lille Sascha var født om våren. Men mann og barn ble nødt til å greie seg uten henne, hun måtte reise med Per. Selv om Nastinka var den eldste av søstrene, ville hun ikke klart dette. Oda og faren hadde snakket om det. Den som skulle være reisefølge måtte kunne ordne med reisen og klare å stå oppreist og være til trøst, selv om Per ble svært dårlig. Og Per ville så gjerne at hun skulle bli med, de hadde alltid vært så nær hverandre. Ingen av dem ønsket at hun skulle reise fra sin mann Jørgen og Sascha, men dette kunne hun ikke la andre ta seg av.
Professor Nicolaisen reiste med dem til Halle, og var til stede under operasjonen. Han fortalte henne alt. Mens Per sov, gikk de tur ut i det fine høstværet, og mens de spaserte, fortalte han henne om operasjonen. De gikk på på grusgangene i parken, der solstrålene silte gjennom de store trekronene, en aldrende mann og en ung dame i noe som for de forbipasserende kunne se ut som en hyggelig passiar. Men dette var en samtale som var svært ubehagelig for dem begge. Allikevel var professor Nicolaisen helt åpen mot henne.
Professor Volkmann hadde meislet bort like mye av høyre overkjeve, som før var tatt av den venstre, da Nicolaisen opererte ham hjemme i Kristiania. Flere tenner var borte, men de fire bakerste sto heldigvis igjen. Professoren mente at han vil se fin ut om han anla skjegg og fikk et godt gebiss, og herregud, sa han, gebiss er da helt alminnelig. Hun sa ikke noe mer til det.
Han var blitt bedøvet i venteværelset. De brukte kloroform, slik det var vanlig. Under operasjonen halvt satt han. Da professor Volkmann gjorde et snitt på siden av nesen og ned mot munnen for å komme til svulsten fra oversiden, rant det blodt ned i strupen på ham, og siden det var fare for at han kunne bli kvalt, ga de ham ikke nytt kloroform, men lot ham være ved bevissthet. Den siste og mest smertefulle delen av operasjonen ble foretatt uten bedøvelse. Smertene var forferdelige for Per, men allikevel satt han helt stille og lot legen arbeide.
For Per hadde sett frem til denne operasjonen, fordi han håpet at den kunne gjøre ham frisk. Han hadde tigget og bedt og til slutt fått et ja fra den berømte professor Volkmann. Dette var hans eneste sjanse til å bli frisk og få leve videre. ”Leben und leben lassen!” var Pers livsbejaende valgspråk. Han ble så glad og visste nesten ikke om han skulle tro det, da faren skrev til ham at hans ”Grisemarsj” var blitt spilt i Studenterlunden. Publikum var blitt så begeistret at orkesteret måtte spille den da capo. Det hadde visst ikke hendt før. Alle gode nyheter betydde uendelig mye for dem.
Hun skrev hver dag til faren. Hun prøvde å gi ham virkelig innsikt i hva som skjedde, men samtidig måtte hun ikke ta fra ham motet. Hele tiden måtte hun veie sine ord. Professor Nicolaisen var hyggelig og kalte henne stadig en ”prik”, det var noe københavnerne kalte en som var flink og omgjengelig. Hun synes det var stor støtte i ham. Men så reiste han hjem og hun og Per ble alene. Volkmann regnet med at de måtte bli der i enda fjorten dager.
Nicolaisen var farens lege og venn, og sendte ham et brev før operasjonen. Han sa til Oda at han også måtte sende professor Volkmanns begrunnelse for å operere. Den åpne konvolutten lå på et bord inne på Nicolaisens rom, da hun gikk inn dit for å se etter ham. Da hun så konvolutten ligge der, gikk hun bort til bordet, åpnet den og så at det lå et blått brevark ved siden av Nicolaisens brev til faren. Volkmann skrev at han ville operere, selv om han ikke hadde håp om varig bedring. Men han mente det var nå eller aldri, snart ville Per ikke ha nok krefter til å klare en operasjon.
Oda ble stående med det lille blå arket i hånden. Kvalmen steg henne til halsen, korsettet under drakten kjentes altfor trangt. Hun leste ordene en gang til. Han skrev så kaldt, som om han var en arkitekt som uttalte seg om et nytt tilbygg. Men dette dreide seg ikke om konstruksjon, dette dreide seg om hennes kjære brors liv. Og professoren trodde han ville dø i alle fall. Hun måtte ikke gråte, ikke vise at hun hadde lest noe som ikke var tenkt for hennes øyne. Hun la arket ned i konvolutten slik det hadde ligget da hun fant den. Så gikk hun stille ut av rommet og lukket døren etter seg.
Selv om hun var redd for at dette ikke skulle gå godt, var det et sjokk å se ordene på papir. Men hun måtte allikevel håpe, og Per hadde vært i så godt humør før operasjonen.
Stakkars pappa! Han var langt borte i Kristiania, han måtte tumle med sine egne tanker. Han som hadde sett for seg et langt liv sammen med deres gode og vakre mor, og så ble hun revet fra ham, førtitre år gammel. Hun visste at han savnet henne forferdelig. Oda håpet virkelig at Per, hans eldste sønn, måtte bli frisk for sin egen del, og til pappas glede. Faren ville ikke tåle å se at Per døde.
Kilder:
Brev fra Oda og Per Lassons brev hjem til faren 1881-83.
Denne mappen inneholder også brev fra professor Julius Nicolaisen til regjeringsadvokat Lasson og brevet fra professor Volkmann til Lasson. Alle brevene foreligger som avskrift, nedtegnet av Wilhelm Dybvad som ble gift med Odas søster Bokken.
Nasjonalbiblioteket i Oslo ms.fol. 3929
Wichstrøm, Anne: Oda Krohg, et kunstnerliv. Oslo 1988
Lasson, Bokken: Slik var det dengang. Oslo 1938
Fosli, Halvor: Kristianiabohemen. Det Norske Samlaget, Oslo 1994
