Min bakgrunn
Utdannelse
Lærerskole
Grunnfag i norsk
Mellomfag i historie
Ole Bull Akademiet
Nå: mastergradsstudent i faglitterær skriving
Utgivelser
1971 ”Convivium” på Polydor / Den Norske Bokklubben
1992 “Akantus” med Mari Eggen på Grappa
Produksjoner
2003 ”Drømmenes Land” om utvandring
2004 ”Livets Dans” om Inger Hagerup
2006 ”Den unge Sigrid Undset”
Hva
I utgangspunktet må jeg lage en ny forestilling, hvis jeg vil fortsette med det jeg har begynt på med Undset og Hagerup. Jeg har sett etter kvinner som har betydd noe spesielt, kvinner vi gjerne vil vite mer om. Oda Krohg er en kvinne som kan passe inn i mitt prosjekt. Jeg tenker meg en ny, enkel forestilling som forteller om henne. Som i de andre forestillingene, vil jeg legge inn mine egne sanger.
Men siden jeg nå er mastergradsstudent, vil jeg gjerne også skrive en bok.
Hvorfor
Det finnes så mange mannlig helter. De kvinnelige heltene er ofte blitt glemt eller latterliggjort. Siden jeg selv er kvinne, faller det naturlig å fortelle historien til kvinner, selv om jeg godt kunne tenkt meg å fortelle om Vinje eller Wergeland. Men jeg kan ikke gi dem stemme på den samme måten som jeg tror at jeg gir det til Undset og Hagerup.
Vi tenker oss at noen er helter, noen skurker, og noen er heller alminnelige. Det er de ofte til vi får sett litt nærmere på dem, da kan det ende med at alminnelighetene blir stående å skinne, mens heltene viser seg å ha sider som ikke tåler dagens lys. De damene jeg allerede forteller om, blir framstilt med både gode og dårlige sider. Hagerup drakk og nektet seg lite i kjærlighetslivet. Undset var ofte lite hensynsfull og så ned på andre kvinner. Men det at de ikke er verken helt logiske eller helstøpte, gjør dem til mennesker. Til mennesker som har gitt oss mye.
Mange kvinner har sett Oda som en heltinne, en kvinne som rev seg løs fra alle konvensjoner og levde sitt liv på sine egne premisser. Flere diktere skrev henne inn i sin diktning, Gunnar Heiberg, Hans Jæger, Jappe Nilssen og Sigbjørn Obstfelder er de som mest tydelig bruker henne som modell. I 1983 kom Ketil Bjørnstads roman ”Oda!” ut. Romanen handler mer om Odas kjærlighetsliv enn om hennes arbeid og liv forøvrig. I ”Oda Krohg, et kunstnerliv” som kom i 1988, skriver Anne Wickstrøm om Bjørnstads roman: ”Bjørnstad utnytter autentisk materiale, men i høyere grad bruker han nettopp diktningen. Bjørnstad leser diktverkene bokstavelig, som biografiske skildringer, i den grad at han skifter ut fiktive navn med virkelige. Aller mest baserer han seg på Jæger, men også på Nilssen, Obstfelder og Heiberg. Boka har skapt stor interesse for Oda Krohg, men den har også fått mytene til å blusse opp igjen. Oda! er aller mest en ny mannsversjon i forlengelsen av nyromantikkens diktverk, sett fra 1980-årene.”
I ”Kristianiabohemen” som Halvor Fosli kom med i 1994, er han svært negativ til Oda og beskriver henne som som en livsnytende overklassekvinne som manglet tilhørighet og ikke viste ansvar for de nærmeste. Og han dømmer henne nord og ned som kunstner: ” Oda mangla kjensla av og viljen til å vere profesjonell målar, og hamna derfor i hovudsak i den kategorien som på engelsk heiter ”a Lady that paints” – det vil seie ei halvdilletantisk målarinne frå den standen som alltid hadde dyrka ulike former for kunstnarisk arbeid.” Og han ender opp med å hylle Bjørnstads roman: ”Oda Krohg får i Bjørnstads skildring den funksjonen som Lord Henry gir til ynglingen Dorian i Oscar Wildes roman Portrettet av Dorian Gray: Du vil alltid være elsket, og du vil alltid være forelsket i elskoven. En grande passion er den eneste nytte et land har av de unyttige klasser.” Sant å si høres Halvor Fosli ut som en mann som hater overklassen og dem som ikke er i fast arbeid. Oda tilhørte overklassen gjennom sin far som var regjeringsadvokat og moren som tilhørte den russiske adelen, og noe fast arbeid var det aldri snakk om.
Oda var en ivrig elev hos Krohg, og lærer og elev stilte ut på like fot i en felles utstilling i 1892. Hun har ikke noen stor produksjon når en tar i betraktning at hun var aktiv fra 1885 og fram til et par år før sin død i 1935, allikevel er flere av bildene hennes meget gode. For egen regning vil jeg trekke fram ”Stakkars Liten” fra 1891, ”Solflekker” fra samme år og portrettet av Johanne Dybvad fra 1912 som henger i Nasjonalteatret, sammen med hennes mest kjente bilde ”Ved Christianiafjorden” fra 1886.
At Oda Krohg langt fra i alle livets aspekter var en elskelig person, står ikke til å nekte. Av fire barn var det bare sønnen Per, som hun fikk med Christian, hun virkelig knyttet seg til og tok seg av.
Hvorfor skrive denne boka
Tror jeg fortsatt at Oda Krohg er verd å skrive om? Ja, jeg tror fortsatt at fortellingen om henne kan fortelle oss noe om henne selv, den gruppen kunstnere hun tilhørte, og hennes tid. En fortelling om Oda må også fortelle oss noe om oss selv, og vår tid.
Jeg tror ikke at hun var en av de store heltinnene. Hun var ikke en som ofret sitt liv for en stor sak. Oda var ingen fast klippe, verken i sin egen eller andres tilværelse. Og allikevel er hun en kvinne som går foran, som prøver ut nye veier. Iblant gikk det ut over både henne selv og omgivelsene. Både i samtid og ettertid var det mange som bare så det de mente var hennes utsvevende livsførsel. For Oda og den indre kretsen av bohemer så virkeligheten annerledes ut, de ville være naturalister i ord, handling og kunst. En skulle leve ut sine følelser, leve sant. I alle fall til 1890-tallet var over.
Hvordan
Jeg tenkte at jeg ville skrive en biografi om Oda Krohg. Men etter hvert ser jeg at dette ikke blir en tradisjonell biografi. Jeg vil skrive ut en del tekster basert på kilder, men i tillegg til det vil jeg ta med andres tekster, tegninger, skisser og fotografier. Foreløpig kjenner jeg ikke til altfor mange tekster av Oda selv, men jeg regner med at jeg vil finne flere etter hvert. I det miljøet hun tilhørte var det mange skrivende mennesker, og det finnes helt klart tekster som kaster lys over Odas liv. På den måten kan denne biografien framstå mer som en scrap-book enn en vanlig biografi. Jeg vil ikke behandle hele livet fra begynnelse til slutt, men belyse perioder i livet hennes som jeg ser som særlig viktige. Jeg tenker på:
Barndomsminner
Mors død
Kunstnerne i huset og i byen
Reisene med broren Per til kuropphold i Tyskland som endte med hans tidlige død
Ekteskapet med trelasthandleren og falitten
Flytting til egen leilighet med to barn
Krohgs malerskole for damer
Møtet med bohemen, kravet til sannhet
Jæger, kamerat og fiende.
Datteren Nana blir født i Belgia og etterlatt
Det varme forholdet til sønnen Per
Albertine/ Hanskedebatten/ Hjå ho mor (hos mama)
Kunstnerarrangementet på Lokkeberget som ble mistenkeliggjort av Aftenposten
Kunstnerne på Skagen. Oda og Christian valgte en annen vei
Krangelen med Strindberg om en falsk gitar i Berlin
Dermed gikk hun med Gunnar Heiberg
Forholdet til Jappe Nilsen
Oda som stor portrettmaler
