Margreth Olins film ”Ungdommens råskap” fra 2004 er en dokumentar fra Hauketo Ungdomsskole utenfor Oslo. På denne skolen møtes etnisk norske elever og elever fra mange kanter av verden. Vi blir vitne til sammenstøt mellom elever og mellom elever og lærere, og vi får også et visst innblikk i det daglige skolearbeidet.
Filmen blir kalt en dogumentar fordi den er laget etter de prinsippene som Lars von Trier har fastsatt for Dogmefilmene, slik som: svart mellom innstillingene, håndholdt kamera og at opptaksutstyr gjerne kan synes på den ferdige filmen. Innhold er viktigere enn bildekvalitet.
Det blir et røft møte med et miljø der lærere og elever med meget forskjellig syn på livet møtes, og der utbyttet ser ut til å være magert for alle parter.
Margret Olin har tatt opp 120 timer film fra Hauketo ungdomsskole på det som kalles Søndre Nordstrand i Oslo. Av de 120 timene får vi se 86 minutter. Vi befinner oss i en av de nye drabantbyene som har et sterkt innslag av folk fra andre deler av verden. For meg ble den en trøstesløs ørkenvandring. Det er ingen interesse blant elevene for noe som helst som ikke dreier seg om dem selv og de aller nærmeste. Så trist, så trist.
Men Margreth Olin interesserer seg tydeligvis for dette miljøet hvor det er så lite å hente. Hvordan skal hun gripe det an, hvordan kan hun forklare hvorfor livet til unge mennesker er så totalt tømt for innhold? Hun gjør to grep: for det første har hun tatt kontakt med Lars von Trier, slik at hun kan låne hans oppskrift på en dogmefilm, lenge etter at den store interessen for dogmefilm er borte. På coveret til filmens DVD-utgave kan vi lese at det er han som presenterer denne ”dogumentaren”, altså en dogme-dokumentar, ”Ungdommens råskap”. Vi kjenner igjen trekkene fra dogme-filmene, slik som det håndholdte kameraet, fraværet av ekstra kunstig lys, de 6-12 svarte rammene mellom innstillingene og at vi kan se opptaksutstyr på noen av bildene. Her brukes ikke voice-over, bare naturlig, altså diegetisk lyd. Kameravinklene er rett på, horisontale. Presentasjonsformen i filmen er observerende. Dette er Direct Cinema som skal få oss til å trekke egne slutninger.
I dogme- reglene ligger det også at anslaget skal vise hva filmen dreier seg om. Her begynner filmen med ”Lars von Trier presents”. Dogme-reglene i engelsk språkdrakt holdes fram foran kamera og Olin skriver under. Det hun deretter pakker selve filmen inn i, er noe jeg vil kalle en ramme eller rammefortelling. Det vi nå ser er et vakket barneansikt i close-up mens NRKs reporter rapporterer fra det amerikanske bombardementet av Basra i Irak. Ansiktet er først i nesten svart-hvitt. Når Ole Torp slutter å snakke, uler en luftvernsirene og barnet ser mot kamera i farger. Så: svarte rammer og filmtittelen på den svarte flaten: ”Ungdommens råskap”. Deretter kommer noen skriftlige utsagn fra Olin om hvor trist det er for de voksne at de ikke er ungdommer lenger, og om ungdommens eget språk som de voksne mister. ”Våren tilhører ikke lenger oss, derfor lyver vi om hvem de er.” Utsagnene er voldsomme forsvar for ungdommen, men oppleves som pompøse og er dessverre lite i samsvar med det vi seinere får se. Det filmen kan vise av ungdommelig språk er brutalt og fattig, lite egnet til å få noen til å tenke på våren.
Det er altså dette anslaget som presenteres: ungdommen (barnet, det uskyldige) opplever at USA går til angrep på Irak, landet med de store oljeressursene. Vår sivilisasjons vugge mellom Eufrat og Tigris. Krigen er en tragedie. Men kan det forklare det hun selv kaller ungdommens råskap? Det er lite i filmen som tyder på at ungdommene på Hauketo skole er interessert i å forstå noe av det som hender. Riktig nok er det et ark med bilder fra krigen på innsida av døra i den klassen der vi er mest, og en jente lager en collage med bilder som ser ut til å være fra Palestina. Ellers viser noen innstillinger fra formingsrommet at en elev har satt to smale og høye trebiter på en plate og skåret inn HEVN med kniv på plata. Mot den ene høye treklossen er det limt et lite plastfly. Det skal altså være tvillingtårnene, der det døde mer enn tre og et halvt tusen mennesker på en gang. Antallet er usikkert, fordi de mange illegale arbeiderne ikke ble regnet med. På Hauketo er deres brutale død blitt en litt spesiell formingsoppgave.
I annen del av filmen får vi se Mikael med hettegenseren i en demonstrasjon mot krigen i Irak. Det er han som i begynnelsen av filmen kjefter, bruker ukvemsord og dytter til en kvinnelig lærer så hun nesten går over ende. Det virker lite troverdig at han skulle ta seg det bryet å reise helt inn til Oslo sentrum. Til tross for at Olin har underskrevet Dogme-reglene, kan en mistenke henne for å stå bak Mikaels tur til byen og demonstrasjonen. Det krever tross alt litt organisasjon å ta opp film i en stor demonstrasjon i Oslo sentrum. Ting må avtales.
Den andre delen av rammefortellingen kommer som et etterord til filmen. Det er Jens Bjørneboe som leser sitt eget dikt: ”Om ungdommens råskap”. Diktet går i korthet ut på at ingen kan fortenke ungdommen i at den er blitt rå, slik som den eldre generasjonen har stelt det til med den andre verdenskrigen. Det var jo Bjørneboes syn, men hvor rå var ungdommen egentlig dengang? Hvis en elev, på det som på hans tid var realskolen, hadde oppført seg slik som disse ungdommene her, ville det fort blitt slutt på skolegangen.
Slik skal vi altså oppfatte Olins budskap: Ungdommen er rå, og den er rå fordi det foregår kriger i verden. Og av alle kriger er den som USA, en av verdens supermakter, driver i Irak aller verst.
Og så er vi inne i filmen, skiltet med Hauketo skole og HELVETE tagget på under navnet. En kort scene med moped kjøring, som er noe vi møter igjen mot slutten av filmen, og så er vi inne i en historie med steinkasting og en klassesamtale etterpå. Men stopp litt, dette er jo ikke en vanlig klasse. Her er det kanskje sju elever til stede og to lærere. Dette må jo være en hjelpeklasse. Den eldre læreren sliter, elevene hører ikke etter og sover i timen. Når de ikke sover, er det et stadig mas, det er umulig for ham å holde ro, selv under en prøve. Og her blir vi presentert for en av hovedpersonene, Kazim er tyrker, norsk-tyrker eller fra en tyrkisk familie. Stryk det som ikke passer. Kazim er en liten fyr som røyker, så godt som aldri snakker sant og som ikke anstrenger seg med noe. Absolutt ikke noe. Mot slutten av filmen blir den eldre læreren hans overrasket over at han får til et regnestykke. Muligheten er jo der for at Kazim kan bruke de siste par ukene fram til eksamen på å bli bedre. Men læreren og eleven blir fort enige om at det ikke er noe mulig alternativ. Det blir som det blir.
Her får vi demonstrert at det er i klipperommet en kan lage sammenheng og få fram hovedpersoner i dokumentarfilm. Siden det er en dogmefilm, har ikke vært mulig å arbeide etter et opplegg som var fastsatt på forhånd. Kazim har sikkert blitt tydelig etter hvert. Det har også hans norske venn med tannregulering, som på flere innstillinger er veldig oppmerksom på kameraet og lager opptrinn foran det. Det er også andre steder i filmen der de som befinner seg foran kamera er meget bevisste at de blir filmet, slik som rektor i samtale med den tjukke Kristin og den eldre kvinnelige lærerens samtale med henne. Innstillingene med de to er forresten blant de mer muntre i filmen, for dem som har sans for slikt. Læreren prøver av all makt å få jenta til å se lyst på livet, forteller at hun selv som ung var så altfor tynn og ender opp med å synge ”Always look on the bright side of life!” Den teksten slutter jo med ”Always look on the bright side of death!” Leit nok. Men alvoret lurer i bakgrunnen. Abdi truer med å drepe Kristin. Hvem er Abdi? Hva skjer med ham?
Vi får se litt av en diskuskjon om integrering og en jente sier at de som kaller norske jenter for horer kan dra hjem. Hun får svar: ”Sleng deg foran et tog’a!”
Den eldre kvinnelige læreren som har prøvd å trøste Kristin, er begeistret over at en og annen klarer seg så noenlunde til eksamen. Det er helt utrolig at det går an å stadig tro på undere, på det gode i menneskene når en ser på hva som skjer her. En annen ting er: er dette de vanlige elevene, eller har Olin funnet disse typene og presenterer dem som ”normale”? Den som lager filmen velger og vraker og viser oss sitt bilde.
Det blir sommerferie, lærerne må skrubbe tusjen av pultene, ” Fittelærer, Kill your father,
Kill your best friend.” Ungdommene går.
Det blir stille i skolebygget. Bassenget er tømt. Trappene tomme. Da kommer et lite barn klatrende opp trappene. Så ser hun seg tilbake. Det er antakelig Olins lille datter som har fått beskjed om å gjøre akkurat det. Hun gjør som hun blir fortalt, slik som i åpningssekvensen. Snill pike. Men når hun blir stor, hva sier hun da? Og ser mor for seg at hun skal gå på denne skolen og få beskjed av en ny Kazim om at jenter skal holde kjeft? Lite trolig.
Så kommer Bjørneboe og leser sitt dikt. Om ungdommen som er så rå fordi det er krig.
Jaja.
Kristi Kinsarvik
