En presentasjon av Michael Moores film Sicko fra 2007, samt beskrivelse og vurdering av filmens anslag.
Michael Moores film Sicko fra 2007 handler om helsevesenet i USA og er blitt et voldsomt angrep på det samme helsevesenet. Filmen viser en rekke eksempler på at folk har fått livet ødelagt fordi de ikke får hjelp når de blir syke. Vi møter noen av de 47 millionene som ikke har sykeforsikring, og derfor er ille ute om de trenger legehjelp. Men vi treffer også folk som har hatt gode jobber, god økonomi og trodd at de var sikret en god framtid med en helseforsikring i ryggen. Dessverre har mange i den siste gruppa også kommet opp i vanskeligheter, hovedsaklig fordi helseforetakene har frasagt seg ansvaret for dem, eller fordi egenandelene har vært for store.
Det er tydelig at Moore har bedt folk som har hatt noe å fortelle, om å ta kontakt.Vi får se private videoer og ny film som Moores team har tatt opp. En får inntrykk av at filmen har blitt til under marsjen. Vi treffer dem som lider under dagens system, og en byråkrat i ett av helseforetakene avgir en rystende forklaring om hvordan hun ble belønnet for å holde folk utenfor systemet, selv om de som hun klarer å holde utenfor, pliktoppfyllende hadde betalt sin helseforsikringspremie. Filmen peker på det enkle faktum at jo færre som får hjelp, jo større blir profitten for eierne av helseforetakene. Moore mener dessuten at dagens situason er et villet resultat av en politisk prosess, og viser at det er Nixon-administrasjonen som sto bak endringene som førte til dagens situasjon.
For å sette det amerikanske systemet i relieff, intervjuer Moore folk i andre land, først og fremst Canada, Frankrike og England, der befolkningen har en helt annen sikkerhet i forhold til liv og helse.
Det ser ut til at hans arbeidsmetoder fører til at han etterhvert får mer innsyn i problemene, og det utkrystalliseres nye grupper med spesielle problemer. Brannmenn og frivillige som hjalp til etter angrepet på tvillingtårnene i New York får stor oppmerksomhet. For det er ikke bare den tragiske skjebnen til den enkelte hjelpearbeider som opptar ham. Nei, han mener at når en så stor del av befolkningen ikke har tilgang til helsetjenester, er det en trussel mot samholdet i nasjonen. For hva skjer når folk som har gått inn i en farlig situasjon for å redde andre, i neste omgang nektes helsetjenester og erstatning fordi de ikke kan bevise at de var der? Da er det grunn til å være redd for at folk i neste omgang ikke vil stille opp, fordi det er for farlig. Da smuldrer limet som holder samfunnet sammen. Da kan en få en situasjon der hver og en bare tenker på seg selv og sine nærmeste.
I siste del av filmen blir de skadde hjelpearbeiderne etter angrepet på tvillingtårnene, og andre vi er blitt kjent med, tatt med på en helseodyssé. Moore klipper sammen innstillinger fra havna i New York og Cubanske farvann, slik at vi nesten tror at de reiser i en liten båt hele veien. De drar til Guantanamo, som ironisk nok ligger på øya Cuba, der amerikanske myndigheter har forsikret om at helsevesenet er det aller beste, men de kommer selvfølgelig ikke inn. Så reiser de videre til staten Cuba, der de får den behandlingen USA ikke vil gi dem. I tillegg får de med seg billige medisiner hjem.
Dette er en agitatorisk og propaganderende dokumentarfilm. Moore har funnet noe han ikke liker og viser det fram for alt det er verdt. Det viktigste kriteriet for om den dokumentariske framstillingen holder mål, er om det er sant. Og så vidt vi kan se, er det vi får se sant. Til tross for noen snarveier, slik som veien fra NY til Cuba, legger han fram en uhorvelig mengde bevis for sin påstand: helsevesenet i USA er under enhver kritikk og truer ikke bare den enkeltes helse og trygghet, men også i ytterste konsekvens samholdet i nasjonen.
Desverre er han blitt litt for ivrig, og pøser på med mer stoff enn nødvendig, og en tilskuer fra oppe under Nordpolen kan lure på om besøket på Cuba støtter saken. Det er tross alt svært mange amerikanere som setter frokostblandingen i halsen når Cuba blir nevnt. Blant dem som har stått bak en kampanje mot filmen var Wendell Potter, kommunikasjonssjef i til paraplyorganisasjonen til de største amerikanske helseforetakene. Han har siden endret mening, og regnes nå som en av de viktigste varslerne mot helseindustrien.
At Moore er noe nær ubestikkelig, viser det fatum at The Weinstein Company som er produsent og distributør ba ham ta vekk innslagene som viser at Hillary Clinton lot seg kjøpe vekk fra helseengasjementet sitt av Nixon-administrasjonen. Produsent Harwey Weinstein er en nær venn av Clintons, men Moore ville ikke bøye av.
Dette er en film som har nådd fram til svært mange med sitt budskap. Det kostet 9 millioner dollar å lage den og til dags dato har den spilt inn over 36 millioner dollar på verdensbasis. Fillmen har mottat flere priser, den viktigste var prisen for beste dokumentarfilm i Cannes 2007. Publikum reiste seg og applauderte i et helt kvarter.
Anslaget
Anslaget er filmens presentasjon av budkapet, og skal fungere på samme måte som det som i retorikkens terminologi kalles exordium. Det skal gjøre tilskuerne interesserte og fortelle noe om hva de kommer til å få se.
I denne filmen består anslaget av to deler.
Men før det første anslaget vises, hører vi Moores rop om at hjelpearbeiderne etter angrepet på tvillingtårnene må få hjelp. Det er antakelig lydsporet fra innstillingen der de ligger i en liten båt utenfor Guantanamo.
Det første delen av anslaget er et stillbilde av Michael Moore som sitter mellom tre skjeletter på et venterom. Moore har et litt oppgitt uttrykk i ansiktet, skjelettene har selvfølgelig ikke noe ansiktsuttrykk, men de er halvveis falt sammen og har dermed fått kroppsspråk, ett med et skjerf rundt halsen, et annet med en avis i fingerknoklene. Hovedoverskriften i avisa er at mennesket har landet på månen. Den overskriften forteller oss to ting: han har ventet lenge, siden det er lenge siden den første månelandingen. Og, at det er utrolig hva mennesket kan oppnå dersom viljen er til stede. Over dette tablået står ordet SICKO i store bokstaver som fylles med levende bilder fra selve filmen. Lyden som følger dette bildet som altså består av bilder i bevegelse og et stillbilde, går en lydfil som er en enkel vise til gitarakkompagnement. En sørgelig mannstemme synger om hvor trist det er å vente, han blir syk av det, han mister forsikringen. Sangen går i loop, med et hørbart hakk der melodien starter på nytt. Sørgelig, som en uavvendelig evighetsmaskin.
Dette bildet mener jeg må være et ornament, til tross for at det ikke er noen vignett til et program som stadig kommer igjen, slik Sara Brinch forteller om fjernsynets vignett i artikkelen”Anslagets blikkfang”. Det har ”en klar retorisk dimensjon som kommer til uttrykk både i dens sammensetning og oppbygning, både som et diskursivt utsagn og som visuelt blikkfang.” Moore vekker allerede i dette ornamentet tilskuernes interesse og nyskjerrighet. Tonen i grunnstemningen blir slått an: folk venter, de er passivisert, de mister ikke bare motet, men også livet. Hovedtematikken er anslått, det dreier seg om feilstått helsepolitikk. Men sier det noe om fortellemåten? Ja, vi får et vink om at dette er en dokumentar, det er virkelige mennesker som opptrer i bokstavene. Moore sier det han vil si gjennom stillbildet der han sitter på venterommet med de tre for langst døde pasientene. Vi leser bildet, han selv trenger ikke noen videre presentasjon, tilskueren vet hva han står for.
Så kommer en annen type anslag. Her blir vi presentert for tre personer mellom tekstene som forteller om hvem som har skapt filmen. Den første er George Bush jr. som i en eneste innstilling forteller at for mange leger slutter å praktisere i USA og at for få gynekologer får praktisert sin kjærlighet til kvinner. Det er et opptak fra en tale og trenger ikke videre kommentar. Det vises uten musikk og skilles fra neste innslag med flere sekunders svart skjerm. Videre blir vi presentert for to karer; Adam og Rick. Uten etternavn. Adam syr igjen et stygt kutt i kneet med nål og tråd. Katten er eneste tilskuer og vi som ser på er usikre på om han har klart å rense såret godt nok, for ikke å snakke om den nåla og tråden som han bruker. Den andre, Rick, forteller om hvordan han kuttet to fingre på en sirkelsag. Han var uten forsikring og fikk valget mellom å sette på den ene eller den andre fingeren. Her kommenterer Moore og sier at Rick var så håpløst romantisk at han valgte ringfingeren. Det er alltid befriende med litt humor, tilskuerne forstår jo at han må velge den fingeren som det koster minst å sy på. Det blir dyrt nok i alle fall.
Etter hvert av innslagene med Adam og Rick sier Moore at ja, slik var det, men denne filmen handler ikke om ham, og etter innslaget med Rick legger han til at dette handler om de 250 millionene amerikanere som har helseforsikring og som lever den amerikanske drømmen. Og dette utsagnet følges av en liten idylliserende reklamefilm av en amerikansk familie som griller i hagen. Og med dette får han sagt at helseproblemene i USA rammer det enkelte mennesket, men det er allikevel ikke noe privat problem. Det er et problem som rammer hele samfunnet og som de som har krefter og overskudd må løse. Han gjør seg etter min mening til talsmann for det synet som mange deler, at samfunnets moralske standard best kan bedømmes ut fra hvordan det behandler de svakeste.
Denne delen av anslaget som er satt sammen av film, er et relieff, som vi kan sammenlikne med Dynastiets vignett. Såpeseriens anslag viste hovedpersonene og deres omgivelser, og trompetfanfarens cresendo viste at han var hanen i hønsegården. Dette anslaget kan ses som et vrengebilde av denne hollywoodversjonen. Her presenteres først landets leder som en hjelpeløs dust. Så blir vi presentert for to menn som presenterer hvert sitt problem før vi ledes over til drømmebildet av livet i USA.
Dette relieffet utfyller budskapet i ornamentet.
- det vekker vår oppmerksomhet. Vi kan kjenne ubehaget på vår egen kropp: hvordan kan det være slik at folk skal utsettes for dette? Hvorfor skjer det, kan noe gjøres? Moore har oss på kroken.
- Grunnstemningen blir raskt etablert. Det er et dramatisk problem som skal på bordet, men dette skal ikke bare bli trist. Virkemidler som ironi og humor tas i bruk. Musikken og mangel på musikk understreker stemningen. Bush går uten musikk, de to karene har forsiktig fiolinmusikk i bakgrunnen. Rekalmefilmen fra 50-tallet går med original lalala-musikk.
- Vi forstår raskt at dette er dokumentar, men også at Moore vil ta alle virkemidler i bruk som han mener støtter hans sak.
- Hovedkonflikten presenteres: landets borgere får ikke den hjelpen ved sykdom og ulykker som mange vil mene at de bør ha. Bush, Adam og Rick presenterer filmen i miniatyr, og det blir understreket at dette ikke er noen privatsak.
Filmer som er lagt opp:
Moore, Michael: Sicko 2007
Ohlin, Margreth: Ungdommens råskap 2004
Cantet, Laurent: Klassen 2008
Folman, Ari: Vals med Bashir 2008
Denne siden har følgende undersider.
