Film er et spennende medium. Å se en film er å gå inn i et annet univers. Å lese kan også by på store opplevelser, og det er viktig at vår egen billedskapende evne blir holdt frisk og levende. Men film er noe annet fordi filmens innhold manifester i en helt annen form enn den trykte teksten. ”…filmens ikoniske natur (har) en unik evne til å formidle store mengder presis og detaljert informasjon på kort tid.” (Engelstad s. 91) Derfor kan informasjonen presses sammen på en helt annen måte og påvirke oss sterkt. Når du sitter i kinomørket, er det filmen som velger for deg hvor du skal se og hvor nært eller fjernt du skal være fra det du ser. Du kan ikke velge selv, du ser verden gjennom filmskapernes øyne.
Tidlig i det 20. århundret begynte det å utkrystallisere seg forskjellige måter å bruke filmmediet på. På den ene siden finner vi spillefilmen, der tilskuerne tas med inn i et univers som er filmens. Kontrakten mellom filmen og tilskuerene er at de blir tatt med inn i den verden som filmen vil vise dem. Det kan være en verden de kjenner igjen fra sine egne liv eller de blir tatt med til helt andre forhold.
På den andre siden utvikles etter hvert dokumentarfilmen. Her er kontrakten mellom tilskuer og film en annen, her skal de få se noe som er sant, noe som tilhører den virkelige verden. De kan bli tatt med til steder langt borte, under andre himmelstrøk, til forhold som er helt ukjente for dem. Men uansettt om filmen viser scener fra Borneos jungel eller en tur til kjøpmannen på hjørnet, lover dokumentarfilmen at de vil få se film fra den virkelige verden.
I eksamensmappa har jeg tatt med mine vurderinger av to filmer: Sico av Michael Moore og Ungdommens Råskap av Margret Olin. Til denne mappa har jeg omarbeidet Moore noe, på den måten at jeg har gått gjennom oppgaveteksten og vært mer nøye med å svare på den, og dessuten gått igjennom filmens strukturer på nytt. Det jeg ser er at det ikke er noen overordnet forteller-stuktur. Moore ser hele tiden ut til å bruke de virkemidlene som passer for å si akkurat det han vil si der og da. Som eksempel kan nevnes at han bruker både harde og myke klipp. Det er betegnende at George Bush får et hardt klipp mens de som lider under den dårlige helsepolitikken i USA får myke klipp.
Oppgaven om Ungdommens Råskap av Margret Olin har jeg latt stå i den formen den hadde da den først ble innlevert. Da hadde den en form som Engelstad mente var mer av en anmeldelse enn en analyse. Men oppgaveteksten var ”Gi en omtale/vurdering..” Og dette var altså en vurdering, holdt i en skarpere tone enn det som kanskje passer for en student. Jeg har derfor prøvd å dempe meg noe ved å ta vekk mitt ”jaja” til slutt og enkelte nedlatende adjektiver, resten får stå. Grunnen til det er at jeg gjerne vil gi utrykk for hvor oppbrakt jeg er over at denne filmen feiler så totalt i å bevise at dens Central Theme er korrekt, i overensstemmelse med den virkeligheten hun viser i filmen. Jeg oppfatter filmen som dypt uredelig når den påstår at grunnen til ungdommens råskap er krigen i Irak. Og det blir ikke bedre av at de som skal personifisere ungdommen er en hjelpeklasse, (filmstudiearket fra Norsk Filminstitutt kaller den en motorklasse), og at hovedpersonen er en svært usympatisk gutt med tyrkisk bakgrunn.
Olin laget i 2002 filmen Kroppen Min der hun vender kamera innover mot seg selv. Det er en film om de negative bemerkningene Olin har fått mot sin egen kropp i løpet av oppveksten, og om hennes oppgjør med dem. Det rundes av med å anklage kvinnene i kinosalen for hva hun har vært utsatt for, og med at hennes barn ikke skal få det slik som hun har hatt det. Liv Hausken refererer i sin artikkel Ingunn Øklands kritikk i Aftenposten: ”Som kjønnspolitisk analyse er ’Kroppen min’ enkel og ensidig, for det Olin gjør, er å slutte temmelig direkte fra sin egen kropp til en nærmest anti-feministisk posisjon. ’De onde medsøstre’ blir denne filmens lumske motspillere og store fiendebilde. Vi kvinner vil hverandre alt vondt, får man inntrykk av i møte med Olin. Menn derimot vil oss alt godt.” (Økland 30.08.2002) Hausken fortsetter: ”Den positive fremstillingen av menn påpekes av svært mange anmeldere og er trolig en viktig grunn til filmens positive mottakelse.”(Hausken:149) ”Den overveldende positive mottakelsen synes å bekrefte en politisk drøm, det som anses som korrekt å ønske i dette samfunnet.” (Hausken:151)
Etter denne filmen kom Ungdommens Råskap (2004) som ble laget etter en invitasjon fra Lars von Trier om å lage en Dogumentar, en dokumentar der det var satt opp strenge regler for hvordan filmen skulle produseres. I utgangspunktet trodde jeg at Olin hadde tatt kontakt med Trier, men Engelstad gjorde meg oppmerksom på at det var omvendt, slik også Bjørn Sørensen skriver. (Sørensen s. 334)
”Jeg har laget en annen film. En annen film enn de jeg har gjort før. Jeg har alltid følt for å være brutalt ærlig. Dette er en annen nakenhet. Det er ikke noe i mellom, deg som ser og det du ser på. Tilsynelatende. Fordi filmskaperens fortellergrep ikke er synlige. Og derfor kommer virkligheten gjennom hardere, mer liketil, uten noen som peker og viser vei. Denne filmen blir til i møtet med dine fordommer og din evne til innlevelse.” (Olin, 2004 Fra Speranza Films nettside.) Pussig. Ikke noe møte mellom meg som tilskuer og filmen, men mellom forskjellige deler av meg. Hvor er filmen da?
Til tross for at hun sier at hun er ærlig, klarer hun ikke å overbevise oss om at hennes Central Theme er riktig. Er ungdommen rå fordi det er krig i Irak? Nei. Vi som var unge på 60- og 70-tallet ble ikke rå av Vietnamkrigen. Vi tok standpunkt til krigen, for eller mot, for FNL eller amerikanerne, eller lot det være. Jeg tror ikke noen ble rå i den betydningen av ordet som denne filmen snakker om. Til tross for at Olin har fått femmere over hele linja, vil jeg for min del si: Olin juger! Og jeg vil vende tilbake til Hausken: ”Den overveldende positive mottakelsen synes å bekrefte en politisk drøm, det som anses som korrekt å ønske i dette samfunnet.” (Hausken: 151)
Egen film
Jeg har satt sammen og utviklet det filmprosjektet om Mari med CP som jeg har begynt på. Her fikk jeg en god tilbakemelding fra Bjørn i min gruppe, der han sa at Mari ensidig beskrives som en helt. Han vil ha mer friksjon, tap og smerte. Han vil ha mer story og han vil at jeg skal bruke mye mer teori. Bra tilbakemelding, jeg har prøvd å gjøre noe med det. Jeg har beskrevet mer av de følelsene jeg selv har og latt en åpen konfrontasjon om følelser bli et vendepunkt 2 i en aristotelisk tre-akter. Oppbyggingen av filmen har jeg lagt inn i Bill Nichols’ skjema I speak about them to you. (Nicols s. 13-19).
Litteratur
Engelstad, Arne: Fra bok til film, Cappelen 2007
Sørensen, Bjørn: Å fange virkeligheten. Universitetsforlaget 2007
http://www.nfi.no/barnunge/filmstudieark/film.html?id=363
Økland, Ingunn: Aftenposten 30.08.2002
Hausken, Liv: Medieestetikk, SAP 2009
http://www.speranza.no/films/dogumentar/
Nichols, Bill: Introduction to Documentary, Indiana University Press, 2001
