- Hvor går folkemusikken?

Hvor går folkemusikken? Eller: hva gjør byråkratene med oss?
En gang i sommer satt jeg i båten ute blant Tjømes holmer og skjær, og hørte et radioprogram på P2. Det var en berømt indisk fløytespiller som snakket om livet sitt på den internasjonale arenaen. Han fortalte at det var gjengs over store deler av verden at kulturbyråkratene satte sammen grupper etter sitt eget hode. Det betydde som oftest at folk som ikke kjente hverandre eller hverandres musikk fra før av, kom sammen for én konsert. Det var vanlig at det ble kort tid til å bli kjent med hverandre og kort tid til å øve. Det viktige var at publikum skulle få servert en konsert der forskjellige deler av verden skulle møtes. Han likte det slett ikke. Det hjalp ikke engang at en av medmusikerne het Jan Garbarek, når de ikke hadde fått tid til å bli kjent med hverandre. Les mer

Musikere fra alle verdenshjørner. World music.
En gang for lenge siden tok Vågå-spelemannen Ivar Schølberg kontakt med meg. Ivar er en kjent spelemann som bl.a. har seier i Landskappleikens klasse A, vanlig fele, på merittlista. Nå hadde han og den baluchiske benjo-spilleren Bahram Ahoorani spilt på et stort arrangement i rådhuset i Oslo. (Her skylder jeg leseren å fortelle at en benjo ikke har mer til felles med en banjo enn at begge er strengeistrumenter. En benjo likner på en norsk langeleik, men er mer avansert. Der langeleikspilleren slår på strengene med et plekter, trykker benjospilleren ned en knapp som i sin tur slår ned på strengen og lager en langt kraftigere lyd.) Men tilbake til rådhuset, der Åse Kleveland var en av tilhørerne. Etterpå hadde hun kommet begeistret bort og sagt at ”dette må jo være noe for Rikskonsertene!” Og Ivar hadde sagt til Bahram at det kunne vel alltids være noe, om Kristi kunne bli med.

Baluchisk musikk fra Lillehammer
Grunnen til at jeg skulle være med, var at Bahram Ahoorani og jeg også hadde begynt et samarbeid. Han hadde hørt meg synge og funnet ut at min stemme passet til hans musikktradisjon. Og det ble begynnelsen på at jeg smått om senn lærte folkeviser fra Baluchistan. Sakte lærte jeg melodiene og tekstene, det tar tid å legge lydene riktig. Vårt samarbeid, som kom til å vare i mange år, var altså ikke mellom to tradisjoner, ved at jeg for eksempel sang viser fra Hardanger med orientalsk komp. Nei, jeg prøvde etter beste evne å tilegne meg baluchiske sanger helt tradisjonelt, uten å være en del av tradisjonen. Det er selvfølgelig en risikosport, men det er morsomt. Og Bahram ville gjerne ha en sanger.
Han til hører et folk som tradisjonelt bor i et område som omfatter det vestlige Pakistan, det sørlige Afghanistan og det østlige Iran. Balucherne har vært zoroastere, tilhengere av en religion der ilden spiller en stor rolle, men de fleste, eller kanskje alle, er nå muslimer. Særlig i Iran er det vanskelige kår for dem som vil praktisere baluchisk kultur, slik som å lese bøker og synge sanger på baluch. Bahram kom fra Iran med kone og en sønn som FN-kvoteflyktning og ble bosatt på Lillehammer. Etter hvert som jeg ble godt kjent med familien og andre baluchere, ble det klart for meg at baluchiske kvinner ikke synger offentlig, jeg var kanskje den eneste i verden.

Skulle vi prøve å komme under Rikskonsertenes vinger? Vi snakket om det, ble enige, laget et opptak og sendte det inn. Resultatet ble at Bahram fikk oppdrag for Rikskonsertene. Han skulle spille i en gruppe der musikerne representerte alle kontinenetene og skulle spille sammen. Det var visst ikke noen stor opplevelse, musikalsk sett.

Allikevel, vi fortsatte samarbeidet som ble godt mottatt av baluchere i Baluchistan og andre steder i verden. Etter en konsert på Cosmopolite i Oslo kom en dame bort til meg og sa: ”Jeg skal hilse deg fra min far i Iran, han hører på deg hver dag.” Det var mer enn hyggelig!

Byråkratene vet best.
En del musikere har i mange år snakket om at det er en bevisst politikk fra kulturbyråkratene, særlig i Rikskonsertene, at kultur skal blandes. Det norske musikk-miljøet er lite, og de som kritiserer er ikke så tydelige. Det er ikke så mange som tør å ta sjansen på å bli oppfattet som kverulanter. En arrangør og pianist, som jeg snakket med for noen år siden, var virkelig irritert over hvor vanskelig det var å komme til, om du ikke hadde med utenlandske, dvs. ikke-europeiske musikere, som representerte noe helt annet en vår hjemlige musikk. Men han har løst problemet. Han har laget en gruppe sammen med musikere fra Latin-Amerika som synger gamle norske slagere. Og det er en suksess. La det være sagt: det blir ikke alltid feil. Men det blir best når det er musikerne selv som drar i gang samarbeidet, og ikke byråkratene.

Baluchisk musikk for et rocka publikum.
Når Bahram nå spiller på festivalene i Førde og Falun er det med et band der folk fra Østen og Afrika spiller baluchisk folkemusikk som er rocka opp. Det er det publikum vil ha, sier de der. Folkemusikk med tradisjonelle baluchiske instrumenter blir liksom for stille og sært. Han synes ikke at det er det beste for musikken, men om han vil spille og tjene penger, må han snu kappen etter vinden. Han heter forresten ikke Bahram lenger, han har tatt navnet Abdul Rahman Surisehi. Og når han takker publikum etter konsertene, holder han håndflatene mot hverandre foran brystet, som om han var en hindu. Og publikum synes det er så etnisk!

Det snakkes musikere imellom. De fleste lar det bli med det. Men noen snakker høyt og snakker byråkratene midt imot. Men det er ikke dem som har lettest for å få oppdrag og støtte, for det er crossover som gjelder. Hvis du er en dyktig musiker, innstilt på å samarbeide og på å lage den musikkblandingen som byråkratene vil ha, går det deg vel i verden. Folkemusikk og jazz, tradisjonelt og moderne, alle verdensdeler skal klinge sammen.

Musikk mot rasime.
Det har vært snakket om at Rikskonsertene har hatt en politikk for å blande musikere og musikkformer for å motvirke rasisme. Det høres vakkert ut. Men blir det så vakkert når samarbeidet har et annet siktemål enn det å lage god musikk? I operaen møter vi sangere og musikere fra mange kanter, men det som er viktig, er at musikkopplevelsen blir bra.

Rikskonsertene hadde i årene 1992-2002 en flerkulturell avdeling som etter 2002 har fortsatt virksomheten i nye former. Sosialantropologen Anne Ellingsen undersøkte virksomheten i den perioden avdelingen eksisterte. I 2008 skrev hun artikkelen Musikk som politisk virkemiddel, som kom på trykk i Aftenposten. I denne artikkelen tar hun opp problemer til debatt på en måte som få eller ingen musikere ville gjøre, ganske enkelt fordi hun ikke er musiker. Hun kan holde avstand både til problemene og personene hun vurderer. Hun peker på hvordan denne flerkulturelle avdelingen så det som sin oppgave å bidra til integrering ved å skape det de kalte ”krysskulturelle møtesteder i musikk”. Slike møtesteder skulle skape en ny form for musikk, en fusion, en sammensmelting. Ellingsen mener at denne tanken ser ut til å springe ut av en postmoderne estetikk som står for raske møter, flyktige forbindelser og stadig skiftende konstellasjoner. Moderne mennesker har en flytende identitet, og det reflekteres i kunsten. (Ellingsen 2008)

Over hele verden har det skjedd voldsomme forandringer på kort tid. For hundre år siden var det lite sannsynlig at en balucher ville sått seg ned i Lillehammer. Folk over hele kloden påvirkes av musikkstiler fra andre steder, og mye av den musikken vi påvirkes av, kommer fra USA. Da kan det være en motvekt at Rikskonsertene lager samarbeidsprosjekter mellom norske og afrikanske musikere. Allikevel er det et ankepunkt at de får for kort tid til å lage den felles musikken, og det er et ankepunkt at ”Rikskonsertene (har) ført en policy som uttrykker et instrumentelt forhold til musikk – altså musikk som et middel til å oppnå noe utover musikkopplevelsen selv.” (Ellingsen 2008)

Publikum
Rikskonsertene skulle nok ønsket at et bredt publikum fra alle verdens kanter, i alle aldre skulle strømmet til konsertene. Men ”en spørreundersøkelse utført ved ett av Rikskonsertenes prosjekter i Oslo indikerer at yngre, etnisk norske kvinner var den største gruppen som benyttet seg av tilbudet.” (Ellingsen 2008) Ellingsen har sett det som mange andre også har sett: innvandrer-befolkningene går for å høre sine egne musikere, ikke på musikere fra andre steder og kulturer.

Sin egen tradisjon
Både rotnorske musikere og musikere som kommer fra andre himmelstrøk og bærer med seg en annen tradisjon, får problemer når de vil rendyrke sin egen tradisjon. Landskappleiken ble i år til NM i folkemusikk. Ingvill Marit Buen Garnås er kvedar med solide tradisjoner i familien. Etter konkurransen tok hun et oppgjør med dommerne. Hun vil at det skal oppmuntres til å holde på det gamle stilpreget. ”Det som er gjennomgåande er at den gamle songstilen er meir direkte og talenær. I tillegg har ein mange stader att ein gamlare og reinare tonalitet enn den meir begrensa pianoskalaen.” ”Me syng altså naturtoneskala, talenært, rett på konsonantane, flyt oppå takten, krullar inni og ikkje utanpå linene og kuttar der det passar oss. Ikkje fordi det er så viktig å ha ”den gamle slengen”, men fordi det er dette som er sjølve stilarten og det som tiltalar oss.”(Buen Garnås 2009) For henne er det utrolig at dommerne ikke slår ned på knoting i sjangeren. På den andre siden har hun opplevd at solide folkesangere får trekk fordi de ikke synger ”pent” nok. De synger ikke etter klassiske/moderne idealer.

Er samarbeid over grensene mulig?
Og så vil kanskje noen spørre: Hva med mor Agnes sin fantastiske CD Rosensfole, der hun synger til den før nevnte Jan Garbareks komp? Da vil jeg si: der kan du høre at de har hatt et langvarig og nært samarbeid, han kjenner musikken ut og inn og hun er så trygg på sitt som hun vel nesten ikke har vært på noen annen innspilling. En mørk natt var min baluchiske læremester og jeg på vei fra Dokka til Lillehammer etter et oppdrag. Da strømmet plutselig Rosensfole ut av bilradioens høyttalere. ”Stopp bilen!” ropte han, ”så fantastisk!”

Kilder
Ellingsen, A. (2008) Integrerende musikk. Artikkel i Aftenposten 30.06.08
Buen Garnås, I.M. (2009) Ut med domaren, inn med kua! Leserinnlegg i Telen 30. 06.09

http://www.folkemusikk.no/ut-med-domaren-inn-med-kua.4611245-137198.html