Var det meg du tenkte på? Nei, jeg tror du bommer der, du tenkte sikkert på henne som var her for et øyblikk siden, hun så veldig ordentlig og målbevisst ut. Ikke det? Er du sikker på at dette er helt veloverveid? Fagperson, jeg?
Du virker meget bestemt, jeg forstår at du venter et svar. Men du skjønner, dette er ikke noe spørsmål for meg. Dette er et spørsmål du kan stille til lærere, trailersjåfører, kontorpersonale, med andre ord, folk med skikkelig yrker. Det har ikke jeg. Du vil ha et svar allikevel? Ok, jeg skal forsøke:
Jeg tror skaden skjedde tidlig. Min mor, som var skolehelsesøster, tok meg noen ganger med til klasser der jeg framførte ”Der hopper en spurv i gården, en glad og fornøyelig filleball…” eller noe annet jeg kunne utanat. Og jeg hadde tante og onkel med røde fløyelsportierer som jeg kunne gjøre min entré fra. Som førsteklassing framførte jeg et lengere epos som begynte med: ”I dukkeveien i dukkevei to skal verdens heldigste dukke få bo..”, mens min klassekamerat Ståle, som nå har fått kols, viste plansjer til.
Det satte seg, som du sikkert kan forstå. Bruset fra publikum, klappsalver og hurrarop. Det er avhengighetsskapende. Jeg klarte ikke å holde opp. Jeg fortsatte. Så med bøyet hode må jeg bekjenne at jeg knapt har hatt en ordentlig jobb, men jeg interesserer meg for å synge sanger og fortelle. Iblant lager jeg noen sanger selv, ja, det vil si: for det meste er det melodier til andres tekster.
Da visebølgen skylte inn over fedrelandet, gikk jeg med i dragsuget. På det heftigste var det to gitarer, bass og meg. Plate, et fjernsynsprogram bare om oss, festivaler. Det var noen herlige år som varte helt til den ene gitaristen ga seg, og jeg ble gift. Kjærlighet gjør blind, sier man. Det er visst sant. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i Bodø, langt borte fra fra kjente og kjære. De musikerne jeg kjente var langt borte. Jeg kunne ikke nå dem. Og der var jeg, ut mot havet, omgitt av vakker natur, i tre år. Det skjedde ikke noe, bortsett fra at jeg ble litt kjent med Edvard Ruud som jeg fikk lære nordnorske viser av, gikk på en elendig lærerskole og fikk to barn.
I Nord-Norge ville alle bare høre nordnorske viser, særlig den om hvor Edvard hadde gjort av hammeren sin. Det var bare den han trengte, han skulle flytte til byen. Den ble framført med stor bravur til gitarakkompagnement av en tjukk mann med svært skjegg fra Svolvær. Og alle søringene som spilte i Hålogaland Teater ble kløppere på nordnorske dialekter for å støtte kampen mot frafløttinga. Ikke et vondt ord om det, men jeg som var vant til å være en smule etterspurt, var ikke det lenger. Det var niks primadonnaliv og røde fløyelsportierer.
Men da tre år var gått, flyttet vi til Lillehammer. Noe måtte gjøres, jeg kunne ikke fortsette å være stum. Hva kunne en enslig kvinne på jakt etter musikere gjøre? Jeg bet hodet av all skam og stilte opp alene på scenen i Store Maihaugsal. – Nå skal jeg vel tilstå at salen dengang ikke kunne måle seg med det den seinere er blitt, siden olympiaden kom til den lille byen. Men den var stor.
Det var ikke første gang jeg hadde gitt godtfolk noe å le av. Allerede som meget ung hadde jeg stilt meg opp på Dolphins viseklubb i Oslo. Jeg sto der helt alene og helt uten gitar og sang slikt som ”Visan om sensuren” av Vreesvijk. Til stor munterhet. Mitt uskyldige ytre fikk publikum til å lure på om jeg skjønte teksten. Nå stilte jeg altså opp på nytt, som om livet ikke hadde lært meg noe. Denne gang var jeg bevæpnet med folkeviser og eventyr. Etter kontakten med Edvard Ruud der oppe i nord, var det gått opp for meg at jeg til og med hadde vært utsatt for slikt i barndomshjemmet. Lokalavisa skrev heldigvis pent, selv om det her og der virket litt forvirret og setteren hadde gått litt i surr. Og til min stor glede dukket det opp musikere, først og fremst to karer som spilte henholdsvis bass og saxofon. Det ble Dølajazz og litt jobber her og der. Og folkemusikk. Med en litt større gjeng laget vi forestillinger om Bjørneboe og Karin Boye. En av musikerne var en utmerket jazzpianist som dessverre har forsvunnet fra fedrelandet og nå arbeider som kokk for svenske antroposofer. Det er hardt og lite innbringende å være musiker. En gang kom han ikke til en øvelse, og ble ringt etter. Han kom med følgende, noe overraskende melding til kollegene: ”Øver dere? Ja, det er bra. Dere trenger det.”
Ja, det er sant at en trenger å øve. Og jeg kan med hånden på hjertet si at det er et råd jeg ikke har fulgt. Akk ja. Men noen ganger må jeg til pers. Jeg skulle synge for det første kulturutvalget til OL på deres første møte. Det var ingen spøk, der satt både Dronning Sonja og Åse Kleveland. Jeg øvde, både på Soksvisa, som jeg har etter Kristian P. Åsmundstad fra Ringebu og Kvikne, og på det jeg skulle si, som også inneholdt ”Deres kongelige majestet”.
De barna jeg hadde pådradd meg i Bodø, syntes ”majones” var mye morsommere enn ”majestet”. Etter noen omganger med kongelig majones var jeg livredd for å tråkke feil i møte med dronningen og de fire-fem andre som satt der. Gikk det bra? Jeg tror det.
Før og under OL brukte Lillehammer kommune meg til litt av hvert. Men en sjelden gang måtte jeg sloss for en jobb. Da hovedsponsorene skulle innbys til stor bevertning, var vi flere som stilte til audition med det vi kunne by på. Audition er et nytt norsk ord som betyr at en må vise seg fram i håp om å få en jobb. Første bud er at en ikke må være det minste i tvil om at en er den dyktigste i verden. En kommer langt med illusjoner. Jeg fikk oppdraget. Illusjonene mine hegner jeg om, hva ville jeg vært uten dem?
Men det var jo et bilde av meg som fagperson du ville ha, sa du. Dette går jo dårlig. Jeg føler ikke at jeg klarer å framstå som en. ”Gje mej en glad amatör!” sa Hasse og Tage. Amatør, amare. En amatør elsker det hun gjør. Selv om en blir nødt til å legge en stein i skoen for å huske å si majestet.
Min gamle mor hadde en venninne på sin egen alder. En dag jeg møtte dem sammen, to sterkt aldrende damer med kåper som etter hvert var blitt for store. Venninnen sa at nå hadde hun hørt meg, jeg skulle få komme hjem til henne og lære viser. Javel? Jeg visste ikke noe om henne, annet enn at hun het Live Hove. Og så viste det seg at hun var barnebarn til den Live Hove som var en viktig kilde for Lindeman, da han samlet folkemusikk i Gudbrandsdalen! Og Live, altså min Live, hadde vært barn i en tid da besteforeldre med godt humør og helt uten skyldfølelse gjorde forskjell på barnebarna. Søsknene hennes hadde ikke fått lære noe. For bestemor Live hadde det bare vært Vesle-Live opp og i mente. Vesle-Live var på overnatting hos bestemor i kårstua og fikk kaffe på skål med sukkerbit. Det fikk ikke de andre.
Så jeg tok med meg opptaker og gikk på kaffebesøk til Live. For Live og min mor var tida med orden i tankerekkene for lengst forbi, og jeg visste hva jeg gikk til. Vi drakk kaffe og hadde det hyggelig mens praten gikk om litt av hvert. Plutselig kunne det komme ei vise, og den som ikke da hadde fingeren på opptaksknappen hadde tapt. Det hendte at visa kom trillende, helt uten feil og lyte, men bare en gang.
Fagpersoner går ikke i kaffeslabberas til gamle damer. Men det har jeg gjort, både til den ene og den andre. Og noen ganger har det blitt fårikål og overnatting i Gudbrandsdalens nordlige bygder. Med opptaker og blokk. Det fortelles at da Geirr Tveitt samla folketoner i Hardanger, hadde han alltid med seg en klunk på innerlomma. Han fikk tak i viser som ingen andre hadde hørt før. En og annen mente at han la til elementer for egen regning, men det skal jeg ikke ha sagt høyt. Uansett, det ble fint. Det holder det.
Fagpersoner er vel ofte både pent og dyrt kledd og kan unne seg både det ene og det andre. Fordi de har god lønn. Som det heter i reklamen i våre dager: ”Fordi de fortjener det”. Nei, du har ikke meg der, jeg har sant å si alltid hatt litt dårlig råd. Noen ganger har jeg hatt veldig dårlig råd.
En gang feiret norske myndigheter 1000-årsjubileet for norrøn bosetting i Nordamerika. Jamen fikk jeg ikke oppdraget å lage alle folkemusikkinnslag mens feiringa pågikk i Canada, der Anne Stine og Helge Ingstad fant hustufter og spinnehjul! Spelemannen Knut Kjøk og jeg dro avsted. Lønna var pinlig lav, men vi fikk et veldig hyggelig takkebrev fra UD.
Mine dager er ofte fulle av telefonsamtaler. Jeg ringer til teatre, kulturhus, organisasjoner og andre som kan tenkes å ha bruk for det jeg gjør. ”God dag!” sier jeg da, og forteller den som sitter i den andre enden av den usynlige tråden om hva jeg kan by på. Og det er jo litt av hvert. Jeg synger viser. Noen ganger har jeg med meg en akkompagnatør som spiller til, jeg kan egentlig ramse opp flere større og mindre berømtheter. Da hender det at noen vil ha viser innen et spesielt felt. Så finner vi noe vi kan fra før av, og kanskje noe som må læres for anledningen. Men slike oppdrag er det ikke så mange av nå. Nå har jeg laget noen små forestillinger. Mest om damer. Og noen har gitt meg den ideen at jeg bør ta meg godt betalt. Og jeg har faktisk gjort som han sier, enda jeg, særlig i begynnelsen, rødmet da jeg nevnte beløpet i telefonen. Det er fint med telefon. Men så sier ofte de i den andre enden at det er altfor dyrt, og dessuten går folk i den bygda bare ut og ser på ting som de allerede har sett på fjernsyn. Men heldigvis er det noen som sier ja.
Og mens jeg sitter her ved skrivebordet, tenker jeg at her burde jeg absolutt ha rydda opp. Og ikke bare det, jeg burde vært mye flinkere til å disponere tida. Jeg skal skrive forestillinger og lage musikk. Men hvis jeg skal få tid til det og kanskje til og med få ut en CD eller to med musikken, må jeg søke. Og for å kunne søke må jeg ha oversikt over hvem som gir penger til hva. Og jeg må lese utlysingene med lupe, for de vet akkurat hva de vil ha, og det er slett ikke alltid det som jeg vil lage. Det gjelder å formulere seg slik at de som tar avgjørelsen synes det du skal lage er det de har tenkt å støtte. Stian Carstensen fikk en forholdsvis festlig erfaring: Han ville gjerne reise til Amerika for å lære å spille banjo. Han søkte, men fikk ikke støtte. Så fikk han antakelig et godt råd, for i neste omgang søkte han ”støtte for å studere den afro-keltiske banjotradisjonen i Appalache-området”. Som han selv sa: ”Penga kom!”
Og så er det søknadsfrister. Og de store, slik som Fond for Utøvende Kunstnere, av uvenner kalt Fond for Utdøende Kunstnere, og Fond for Lyd og Bilde har flere forskjellige frister. Og så gjelder det å finne noen som kan hjelpe, gi tips, lese en søknad, før den går i posten i sju eksemplarer. En gang jeg hadde søkt til en CD med viser og slåtter fra Gudbrandsdalen, hadde jeg mottatt flere avslag. En dag lå det en konvolutt fra Fondet i postkassa. Jeg tenkte at nå var løpet kjørt, dette var siste og avgjørende melding om at prosjektet var lagt dødt. Jeg åpnet, og inne i konvolutten lå det et brev om at et heller stort beløp var underveis. Så jeg trekker det med ”utdøende”. Uten tilskudd er det vanskelig å få gitt ut noe.
Og hvis en lager noe selv, slik som jeg, må det meldes inn til TONO. Da må arrangøren betale og jeg får noen penger. Men det skal gjøres. Det skal gjøres.
Og her sitter jeg hjemme hos meg selv, og tenker at nå burde plenen vært klipt, og dessuten må jeg henge ut klær hvis de skal rekke å bli tørre i dag.
Nei, jeg ser det på deg. Du skulle spurt henne som nettopp gikk. Hun så veldig ordentlig ut.
Denne siden har følgende undersider.
