Logg til oppgaven ”Meg selv som fagperson”.
En begynner på et nytt studium. Nye folk i studentgruppa og lærergruppa. Den første oppgaven lokker studentene ut på glattisen, ”Meg selv som fagperson” har mye til felles med oppgaven ”Mine innerste tanker” eller ”En vanlig dag hjemme hos oss”. Det er så en ser indrefileten ligge der, rød og skjelvende.
Hvordan skal en gripe det an? For meg er det i alle fall klinkende klart at den store russiske filologen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin har helt rett i at adressaten er fundamental i all kommunikasjon. Jeg så selvfølgelig for meg alle disse nye menneskene som jeg nå, på et aller annet vis, måtte innvie i mitt liv som fagperson. Det betyr selvfølgelig at jeg, lenge før jeg i det hele tatt hadde begynt å skrive, hadde begynt å tilpasse dette ufødte skriftstykket til mottakerne. Ja, egentlig ikke til de virkelige mottakerne, for dem kjente jeg ikke enda. Nei, jeg prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle skrive oppgaven slik at den kunne passere hos leserne slik jeg forestilte meg at de var.
Vårt levde liv ligger bak oss. Vi har iblant en forestilling om at det kan beskrives på en objektiv måte, at det er mulig å lage en framstilling som alle kan være enige i. Den finlands-svenske språkforskeren Rolf Pipping som er sakprosabegrepets far, skrev for sytti år siden at ”Det intellektuelle utløsningsbehovets stilart er den objektive framstillingstypen. [...] Her kommer alt an på sak. Følelsesuttrykk er prinsipielt utelukket.” Tønneson går i ”Hva er sakprosa?” skarpt i rette med en slik oppfatning. Det finnes ingen fasit, hvor gjerne vi enn skulle ønske det. Og en tekst uten følelser kan ikke fungere. Allikevel, leseren venter at en sakprostekst skal beskrive noe som er virkelig.
At vi må bevege mottakerne våre, om vi skal overbevise dem eller få dem til å se verden fra vårt synspunkt, gjorde Aristoteles klart for lenge siden. I Retorikken konstaterer han at vi må bruke patos, altså appellere til følelsene. Og vi må bruke etos, sørge for at mottakeren ser på taleren som troverdig og får tillit til ham. Det tredje momentet, logos, betyr at saken må være lagt fram på en overbevisende måte.
Jeg prøver å liste meg rundt oppgaven. Jeg lar en immaginær stemme stille spørsmålet i oppgaven, og jeg prøver å komme unna. Dette passer ikke for meg. Jeg legger en ironisk diatanse mellom meg og oppgaven. Jeg har ”leket hele livsdagen lang” som Ibsen lar Mor Aase si om Peer Gynt, og det skal man ikke.
Jeg skriver oppgaven, leverer, og på den første samlinga går den gruppen jeg tilhører til et grupperom der vi leser tekstene våre for hverandre, under veiledning fra læreren. Etter tur blir vi ”taleren”. De som til enhver tid ikke er talere er ”tilhørere”. Hver og en har svart på den samme oppgaven, og den enkeltes svar på oppgaven er ”emnet” som legges fram for de andre. Vi sitter sammen i dette lille rommet og utgjør til sammen ”situasjonen” som vårt talte ”spåk” utfolder seg i. Dette er det skjematiske oppsettet som Dysthe, Hertzberg og Løkensgard Hoel presenterer oss for i ”Skrive for å lære”. Det første spørsmålet som melder seg for talerne er hvilken retorisk plattform tilhørerne befinner seg på. Hva vet de om emnet, hverandres fagperson? For meg ble det i alle fall raskt klart at vi ikke visste stort, og selv måtte jeg innse at jeg baserte meg på en tro som ble pulverisert i møtet med de andres virkelige syn på seg selv som fagpersoner.
Dersom vi hadde kjent hverandre fra før, ville situasjonen vært en annen, vi ville alle hatt en annen kontekstuell forståelse av hverandres tekster. Kontekst er det som ligger rundt teksten, det vi allerede vet om hele situasjonen, som kan gjøre at vi f.eks. kan oppfatte korte utsagn som meget informative fordi vi kjenner bakgrunnen. For meg, og jeg tror for flere av de andre, var møtet med de andre tekstene og reaksjonene på tekstene en overraskelse. Den enkeltes vurdering av seg selv som fagperson ble ikke alltid delt av de andre i gruppa.
Kommunikasjon er komplisert. Det er skjelden vi sender et budskap på måfå ut i lufta for at det skal bli fanget opp av en tilfeldig mottaker. Norunn Askeland siterer i artikkelen ”Korleis forklarer vi kommunikasjon?” Per Linell som drar et skille mellom monologisme og dialogisme. Hun skriver: ”Monologismen har ein tendens til å behandle kommunikasjon som ein frå-til-prosess, der kommunikasjonsprosessen er fullført så snart sendaren har gjeve uttrykk for ein bodskap og mottakaren har forstått den slik senderen ville at den skulle forståast. Dialogismen, derimot, ser på kommunikasjon som ein mellomprosess, der deltakarane byggjer opp ein felles kunnskap gjennom prosessen, og der dei gjev kvarandre gjensidig bevis for at de har ei felles forståing av det dei snakkar om.”
