Da jeg gikk på skolen likte jeg godt at lærerne brukte etternavnet mitt. Det gjorde meg til en av gutta. Å være en av jentene var ikke noe å trakte etter. Guttene fikk være med i guttemusikken, det fikk ikke jeg eller de andre jentene. Vi kunne få bli med i skolens strykeorkester. Jeg ble med, men følte det som en fornærmelse og øvde ikke. Det var en lettelse da mor leverte tilbake fela og høyt og tydelig sa at hun var hjertelig tilfreds med at det nå var slutt på ulyden. Jeg ville være meg selv, ikke en av jentene.
Sigrid Undsets kamp mot kvinnefrigjøring
Disse tankene kom tilbake til meg da jeg leste Sigrid Undsets artikkel ”Begrepsforvirring” fra 1919. Artikkelen er et angrep på Katti Anker Møllers brosjyre ” Kvindernes fødselspolitik”. Artikkelsamlingen ”Et kvindesynspunkt”, som artikkelen ”Begrepsforvirring” er en del av, kom ut på Undsets forlag Aschehoug og er ett av flere angrep fra Undset på kvinnene som gruppe. Hun angriper kvinnene på en så brutal og nedlatende måte at en blir meget overrasket over at det var mulig for henne som selv var kvinne og som hadde ordnet livet sitt slik at hun hadde allverdens frihet. Hvordan kunne hun behandle sitt eget kjønn på denne måten, bare seks år etter at kvinnene hadde fått stemmerett? Undset viser oss et janusansikt: hennes eget liv var et eksempel på hvordan en kvinne kunne kaste av seg de lenkene samfunnet hadde lagt på henne, men med sitt ord og sin penn kjempet hun innbitt mot andre kvinners frihetstrang. Spørsmålet om hvordan dette var mulig, har interessert meg siden jeg begynte å arbeide på forestillingen ”Den unge Sigrid Undset”.
Katti Anker Møller
Katti Anker Møller var kjent for sin kamp for prevensjon, seksualopplysning og legalisering av abort. I 1915 holdt hun sitt mest kjente foredrag, ”Moderskapets frigjørelse”. Der tok hun opp kravet om seksualopplysning og fri adgang til prevensjon. Dessuten foreslo hun at straffelovens §245, som satte en strafferamme på tre års fengsel for kvinner som tok abort, skulle oppheves. 1919 kom så det neste store foredraget, ” Kvindernes fødselspolitik”, som ble trykt som brosjyre av Det norske Arbeiderpartis Forlag. I en direkte og polemisk stil argumenterte hun for at moderskapet måtte være frivillig. Samtidig tok hun opp kampen for en statlig mødrelønn. Den skulle heve morsarbeidets status og kvalitet og gjøre kvinnene økonomisk uavhengige. Begge foredragene vakte en storm av protester. Motstanderne mente forslagene ville føre til usedelighet. Mange reagerte på at privatlivet ble trukket inn i politikken og dermed inn i det offentlige rom. Blant Katti Anker Møllers hardeste kritikere var Sigrid Undset. I ”Begrepsforvirring” skriver Undset: ”Tænker man paa de to kjøns fundamentale ulike stilling til det barn som de begge maa være med om at kalde tillive, blir al tale om likestilling mellem mand og kvinde taapelig avsind.” (Undset 1919a: 109)
Barndommen
Synspunktet hennes er overraskende når en vet litt om hennes jordiske liv og litterære produksjon fram til 1919. Den 20. mai 1882 ble Sigrid Undset født i sin bestefars hus i Kalundborg. Foreldrene var trønderen Ingvald Undset, på den tid en lovende ung arkeolog, og Charlotte Gyth, kansellirådens datter som hadde utdanning i språk og tegning. Et perfekt ungt par med tanker om samarbeid, han skulle drive arkeologiske undersøkelser, mens hun skulle være hans sekretær og tegner. Slik ble det aldri, han ble syk på deres første utenlandstur som nygifte og ble stadig sykere inntil han døde da Sigrid var elleve år. Hun beskriver ham som en flott mann med et stort skjegg, glimt i øyet og barsk humor.
Sigrid Undset forteller om barndommen sin i erindringsboka Elleve Aar. Det kan være liten tvil om at tittelen er valgt fordi hun var elleve år da faren døde. Hun gir hele familien og dem som ellers opptrer i boka, nye navn. Seg selv skriver hun om i tredje person og kaller seg Ingvild. Ingvild er snublende nær Ingvald, hans a er blitt til hennes i. Hun beundret faren voldsomt, for til tross for sykdommen fortsatte han å arbeide og var ved sin død en framstående og respektert arkeolog. Dessuten var han til det siste opptatt av Sigrid og hennes to yngre søstres oppdragelse. ”Geografi hadde hun mest lest med sin far, men de hadde ikke hatt nogen bok, bare et atlas. Han lærte hende at læse paa karter, og saa fortalte han løst og fast, først om de steder der han selv var kjendt, dernæst om andre land og verdensdeler. Hadde de nogen bøker med billeder i som illustrerte det han fortalte, saa saa de paa dem. Det ble en rekke fantasibilleder og idéassosiasjoner som meldte sig, hver gang hun slog op atlas” (Undset 1934: 255) Det han lærte henne om fremmede steder og folk var mye mer moderne og framsynt enn det hun lærte på skolen, selv om hun gikk på den radikale Ragna Nielsens Latin- og Realskole der gutter og jenter gikk i samme klasse og de brukte det rene norske flagget mange år før 1905.
En kvinne for sin egen hatt
Sigrid Undset var kvinne og gjorde ikke noe for å skjule at hun var kvinne. Så å si med hud og hår. I Fru Marta Aulie og Jenny som kom ut da hun var hhv. 25 og 29, går det klart fram at hun ikke var uten erotisk erfaring, innsikt i kvinnesinn og forhold mellom kjønnene. Til tross for at kritikken jevnt over var meget god og Jenny ble hennes virkelige gjennombrudd, falt særlig Jenny moralens voktere tungt for brystet. Morgenavisen skrev at ”Det kan ikke andet enn virke kvalmende. Og simpelt.” Det var vel slikt som fikk henne til å si at hun skrev i den ”usedelige genre”. (Ørjasæter 1993: 111)
Da hun traff maleren Andreas Svarstad i Roma i 1909 var han gift med Ragna som støttet opp om hans anstrengelser for å slå igjennom som maler. At hun var blitt boende med deres felles barn i morens pensjonat på Sehestedts plass vitner ikke om at han anstrengte seg noe videre for sin egen familie. Da han traff Sigrid Undset i Roma var barna to, fem og åtte år gamle. Det er ikke noe som tyder på at hun hadde alvorlige bekymringer fordi hennes forhold til ham ødela livet for hans kone og barn. Ørjasæter referer lakonisk at: ”Det var ingen hyggelig tanke å skulle ha dem på barnehjem, men Eugenia-stiftelsen var visstnok et bra sted.” (Ørjasæter 1993: 108) De ble gift i 1912, da var Sigrid allerede gravid. Den tretten år eldre Svarstad gjorde lite for at de skulle bli en familie som bodde sammen. Han hadde atelier i Kristiania mens hun bodde med barna i et hus på Ski. Da de senere flyttet til Sinsen, tok hun seg av hans barn i tillegg til sine egne to og arbeidet iherdig for å bli en ordentlig husmor. Hun stekte, bakte, laget og reparerte klær i den grad at forlaget begynte å bli bekymret for hennes forfatterarbeid.
Da hun kjøpte Bjerkebæk på Lillehammer og flyttet dit, fikk hun enda et barn, så nå hadde hun tre. Det ble det for mye for henne med både hans og deres felles barn og derfor måtte hans barn flytte ut og bo med ham på hans altelier i Kristiania. De kunne ikke flytte til moren Ragna, fordi han hindret henne i å ha det daglige ansvaret for barna med både juridiske og økonomiske midler. Undset bodde på Lillehammer, Svarstad i Kristiania og i 1919 var forholdet mellom maleren og hans erobring fra 1909 i realiteten over.
Sin fars datter og etterfølger
Sigrid Undset var en kvinne som i ett og alt rådde over sitt eget liv. I ti år tjente sine egne penger som kontordame, eller rettere: Hun tjente penger til seg selv, mor og søstre. Hun skaffet seg egne erfaringer og ble sjefens sekretær nitten år gammel. Hun gjorde det som hun mente var hennes bestemmelse, hun ble forfatter og allerede fra første utgivelse tjente hun penger på forfatterskapet. Dessuten fikk hun stipender. Hun innledet et forhold til en gift mann fordi det passet henne. Hun kjøpte hus til seg selv og barna sine og beholdt sitt eget etternavn livet ut, i en tid da dét var meget uvanlig og hun trengte mannens underskrift for å beholde navnet. På Bjerkebæk hadde hun hushjelp, barnepike og etter hvert sjåfør. Hun var fysiologisk sett en kvinne, men om en ser bort fra at hun som ung var meget vakker og meget bevisst at hun var det, noe blant annet de mange utstuderte fotografiene av henne viser, gjorde hun livsvalg som om hun var mann. Hvorfor det? For meg ser det ut som hun i meget sterk grad er sin fars datter. Hun beundrer ham, hun overtar mange av hans synspunkter på samfunn og historie. Samtidig er hun vitne til at han blir stadig mer merket av sykdommen og til slutt dør. Han var arkeolog og gravde i fortiden, hun fortsetter hans gjerning, men på et annet felt: Hun skal grave i menneskenes sinn. Når hun begynner på kontor allerede før hun fyller sytten år, tar hun også over hans oppgave som forsørger. Hun var en Undset og kunne ikke ha noe annet etternavn.
Allerede lenge før hun møtte Svarstad hadde hun polemisert mot endringen i vielsesritualet der man fjernet den delen der kvinnens underdaninghet ble understreket. Hun raste mot Katti Anker Møller som arbeidet for at kvinnene skulle ha mulighet til å bestemme hvor mange barn de ville ha: ”… hun taler om disse ting som om de arbeidende lag av folket ikke kjente kjærlighet eller ømhet eller elskov – som om deres kjønnsliv absolut manglet de sjælelige elementer eller bare mennesklig følelsesinnhold.” (Undset 1919a: 155)
Mens hun sitter på Bjerkebæk med sine egne og Svarstads barn og han befinner seg i sitt atelier i Kristiania skriver hun: ”Vil man bibeholde den gammeleuropeiske opfatnig av kvindens menneskeværd og morens og børnenes ret til beskyttelse, da maa man gaa ut fra at den – trods alt – har bedst utsigt til at bli anerkjent naar det paalegges hver enkelt mand at beskytte den enkelte kvinde, han har valgt at leve sammen med, og de barn han kalde sine.” (Undset 1919b: 140)
Det skriver hun i en situasjon der hun er nødt til å innse at den mannen hun har giftet seg med er akkurat like lite ansvarlig for henne og hennes barn som for den forrige konen og de barna han har med henne. For å si det enkelt: Andreas Svarstad er helt ut upålitelig i forhold til sine barn og deres mødre. Vi skal få møte ham igjen som Erlend, Kristins mann.
Det var en kjent sak i samtiden at den populære forfatten Sigrid Undset bodde på Bjerkebæk med barna, mens Svarstad bodde i Kristiania. Ekteskapet var opphørt allerede før skilsmissen og før det tredje barnet var født. Hun klarte seg utmerket med god hjelp i huset og en rommelig økonomi siden hennes forfatterskap var en suksess fra første roman. En kan undre seg over at hennes politiske motstandere ikke latterliggjorde denne manglende sammenhengen mellom liv og lære. Men det ser ut til at de lot den muligheten ligge.
Å være seg selv mellom ideal og virkelighet
Sigrid Undset kjemper med nebb og klør for et ideal som hun skulle ønske var virkelighet. For familien med stor F, for mannen med stor M. Mannen i hennes liv skulle vært som Ingvald Undset om han ikke var blitt syk og sengeliggende. ”En kvinde skal gifte sig med den mand, som hun kan kalde sin herre.” (Undset 1919b: 155)
Hun snakker ikke om ”kvinnene” som en gruppe hun selv er en del av. På et møte i Kvindelig Stemmerretsklub der kvinnesynet i Jenny ble tatt opp til debatt, var hun til stede og sa etterpå at: ”Jeg syntes det var så urkomisk, at jeg hadde nok med at høre og se på damene…Jeg satt, og ventet på at damene skulde begynde å slå hverandre i hodet med håndveskene, men det gjorde de dessverre ikke.” (Aarup 1979: 19)
Hun er ikke en av dem som sitter i strykeorkesteret fordi hun ikke får være med i guttemusikken. Hun er ikke en av jentene. Kvinner var en gruppe som hun kunne uttale seg om, men selv var Sigrid Undset først og fremst et menneske, seg selv. Hun er Sigrid Undset. Sin fars datter. De andre kvinnene er en gruppe som hun ikke tilhører. Om andre kvinner kan hun si: ”Kvinderne maa vedkjende sig deres lænker og bære dem med værdighet.” (Undset 1919b: 73) Selv hadde hun ingen andre lenker enn de barna hun hadde fått med Andreas Svarstad.
Undset, S. (1919a): ”Begrepsforvirring”. I Undset, S. ”Et kvindesynspunkt”. Oslo: Aschehoug
Undset, S. (1919b): ”Et kvindesynspunkt”. Oslo: Aschehoug
Undset, S. (1934): ”Elleve Aar”. Oslo: Aschehoug
Ørjasæter, T. (1993): ”Menneskenes hjerter”. Oslo: Aschehoug
Aarup, H. (1979): ”Den unge Sigrid Undset”. Oslo: Gyldendal
Denne siden har følgende undersider.
