Refleksjonsartikkel
til tre tekster skrevet i høstsemesteret 2009 på masterstudiet i faglitterær skriving
I denne refleksjonsartikkelen vil jeg analysere og kommentere de tre tekstene ”Meg selv som fagperson”, ”Hvor går folkemusikken? Eller: hva gjør byråkratene med oss?” og ”Sigrid Undsets janusansikt”. Jeg vil vurdere dem ut fra sjangerspesifikke kriterier, hvilken gruppe de er tenkt for, vurdere dramaturgien og hvilke språklige virkemidler som er tatt i bruk. Dessuten vil jeg komme inn på endringer som er foretatt i tekstene etter at de andre medlemmene i skrivegruppa har kommet med sine kommentarer og etter at jeg selv har fått større kunnskaper om skriving.
Sjangre
De tre tekstene skulle i utgangspunktet skrives i forskjellige sjangre. ”Meg selv som fagperson” skulle være en biografisk tekst. Jeg går ut fra at oppdragsgiverne tenkte seg en saklig biografisk tekst, men denne teksten vil gjerne snike seg forbi og unngå å svare på oppgaven. Jeg anlegger en ironisk distanse til oppgaven, jeg hadde ikke noe ønske om å svare og tillater meg til og med å protestere mot oppgaven: ”Men det var jo et bilde av meg som fagperson du ville ha, sa du. Dette går jo dårlig. Jeg føler ikke at jeg klarer å framstå som en. ”Gje mej en glad amatör!” sa Hasse og Tage. Amatør, amare. En amatør elsker det hun gjør.”
Når jeg nå leser teksten, ser jeg at den har sterke essayistiske trekk. Her er en dialogisk form, og for Haas er det et viktig trekk ved essayet. Allikevel, det er én person som snakker, dette er en framstilling av en tankeprosess. (Haas 1982: 230-231) Her er avstikkere hit og dit. Wolf Eberhard Traeger skrev om Michel de Montagne: ”Det kan hende at Montagne skreiv tankane sine ned medan dei blei skapte, men det motsette er like sannsynleg.” (Haas 1982: 232) Om dette dialektiske synet på virkeligheten som kommer fram i essayet sa Montagne: ”når eg leikar med katten min, kven veit om ikkje han då brukar meg meir som tidtrøyte enn eg gjer med han.” (Haas 1982: 234)
Om dette selvportrettet av meg selv som fagperson er blitt til et essay, er det kanskje en fin løsning. Oscar Wilde sa at: [Essayet] er ”i sanning ikkje anna enn ein rapport om eins eige indre [. . . ] den einaste sjølbiografiske forma som er verdig for eit danna menneske”. (Haas 1982: 235). Men om det blir spørsmål om publisering, vil jeg nok si nei. Denne egner seg best under lås og lukke.
”Hvor går folkemusikken? Eller: hva gjør byråkratene med oss?” er et faglig essay om kveding som er en term for tradisjonell og alderdommelig sang som framføres av en sanger alene. Det sier seg selv at den som skriver må ha innsikt i det emnet hun skriver om. Selv har jeg lært av flere gamle sangere, spesielt i Gudbrandsdalen og Telemark, jeg har vært student ved Ole Bull Akademiet på Voss og gitt ut en CD med folkemusikk fra Gudbrandsdalen sammen med Mari Eggen. I denne artikkelen støtter jeg meg i det alt vesentlige på Ellingsen som har skrevet en vitenskapelig oppgave om Rikskonsertenes forhold til folkemusikk og Ingvill Marit Buen Garnås som er kvedar med solide tradisjoner i familien. For familien Buen står de tradisjonelle formene sterkt og for Agnes Buen Garnås og hennes datter Ingvill Marit er tradisjonene verd å forsvare. Mellom dem og dem som vil ha blandingsformer av forskjellige slag er frontene sterke og motsetningene store. De fleste i folkemusikkmiljøet har lite lyst til å legge seg ut med de kreftene som har definisjonsmakt i feltet, familien Buen har ofte stått sterkt på sitt. Det har de tapt støtte og oppdrag på. Artikkelen kan tenkes trykt i Spelemannsbladet, eller i f.eks. Klassekampen.
”Sigrid Undsets janusansikt” er en populærvitenskapelig fagartikkel. Den er tenkt for et litterært tidsskrift for folk som allerede er interesserte i litteratur. Allikevel kan jeg også tenke meg å få den trykt i f.eks Dagbladet fordi den også handler om hvordan enkeltmennesker som er del av undertrykte grupper slett ikke ser seg selv som del av gruppen. Dag Hessen som er professor i biologi ved UiO sa i sin forelesning at det viktigste i populærvitenskapelige framstillinger er å stille gode, åpne spørsmål. For en som ikke er forsker på området, var det greit å få med seg at han svarte nei på spørsmålet om forskerne er de beste til å formidle. (Hessen 2009) Alle de tre tekstene er sakprosa, det er felles for sakprosatekster at vi venter at de skal si noe som er sant. (Nore 2009)
Dramaturgi
I den selvbiografiske teksten har jeg lagt vekt på å bruke humor og ironisk distanse. ”Og jeg hadde tante og onkel med røde fløyelsportierer som jeg kunne gjøre min entré fra. Som førsteklassing framførte jeg et lengere epos som begynte med: ”I dukkeveien i dukkevei to skal verdens heldigste dukke få bo..”, mens min klassekamerat Ståle, som nå har fått kols, viste plansjer til.” Det er meningen at leserne skal se for seg dette barnet som med stort alvor gjør sine entréer. Og smile, også fordi de selv husker noe fra sitt eget liv. Og Ståle har fått kols, tida går.
Jeg prøver å liste meg rundt oppgaven. Jeg lar en immaginær stemme stille spørsmålet i oppgaven, og jeg prøver å komme unna. Dette passer ikke for meg. Jeg legger en ironisk diatanse mellom meg og oppgaven. Jeg har ”leket hele livsdagen lang” som Ibsen lar Mor Aase si om Peer Gynt, og det skal man ikke. Jeg har innsatt meg selv som forteller. ”Som skriver er jeg konge og gud i teksten.” (Morken Andersen 2008: 213)
I Folkemusikk-teksten begynner jeg også med et bilde. Jeg sitter i en båt på fjorden og hører på radio, der en mann snakker om musikk-byråkratenes forkjærlighet for å blande forskjellige stilarter fra forskjellige verdesdeler. Her går jeg ikke tilbake til utgangspunktet, jeg vandrer omkring i saksområdet, ser på forskjellige sider av det og teksten slutter med et utrop som nesten, men bare nesten, motsier det som leseren lett kan tro var min mening. Teksten er et essay. ”Det er slett ikkje berre av pedagogiske grunnar at det ekte essayet inneheld ein tankegang som ikkje er ført helt fram. Tvert imot gjer det intense forhold essayet har til livet, og den kompleksiteten dette fører til, at det er uråd å føre tankane til endes.” (Haas 1969: 233)
Teksten om Sigrid Undset åpner med et bilde, det er et minne fra min egen barndom, en tid da kvinner hadde langt mindre status enn i dag. Dette bildet bringer meg inn i det som for meg er et vesentlig spørsmål om forfatteren Sigrid Undset. Hvordan kunne hun som ellers hadde en sunn logisk sans, være motstander av andre kvinners kamp for mer frihet, mens hun selv tillot seg nesten hva det skulle være? Jeg kommer tilbake til bildet som var utgangspunkt i slutten av teksten.
Jeg bruker eksempler fra hennes argumentasjon mot Katti Anker Møller og et par andre saker satt opp mot hendelser og erfanger fra hennes eget liv for å belyse mitt syn. Tonen i Undset-teksten er skarp og argumenternede, leseren vil få med seg at jeg ikke har så mye til overs for Undsets kvinnesyn. Måten jeg bruker sitater og argumenterer på viser at dette er en populærvitenskapelig artikkel.
Språklige virkemidler og retoriske elementer
I ”Meg selv som fagperson” har jeg lagt inn mange detaljer i teksten. Disse detaljene er lagt inn for at leseren skal se flere bilder. Klassekameraten Såle har nå kols. Det er sagt for å gi et lite vink om tida som går. Når jeg forteller at min mor og hennes venninne var ”to sterkt aldrende damer med kåper som etter hvert var blitt for store”, håper jeg at leseren ser for seg gamle mennesker som etter hvert mister sin pondus og skrumper inn. Og jeg vil gjerne at den langfingrede pianisten som nå rører i grytene hos de svenske antroposofene istedetfor å spille piano skal tre fram for leserens indre blikk. ”Langfingret” er en metafor jeg ikke kunne bruke i teksten. Leseren ville lett komme til å tro at han ikke var helt ærlig. De røde portierene hos onkel og tante i den samme artikkelen blir en metafor for berømmelse og brukes et par ganger. ”Da visebølgen skylte inn over fedrelandet, gikk jeg med i dragsuget.” er en setning full av metaforer. I den samme artikkelen skriver jeg ”Men det skal gjores, det skal gjøres.” Ved å gjenta utsagnet er meningen å få leseren til å føle at jeg trekker pusten og retter ryggen. Jeg skal gjøre det!
I den siste delen av teksten går jeg over fra å fortelle i fortid til presens.
Norunn Askeland skriver i artikkelen ”Klart språk eller test på deling?”: ”Det handlar om å sjå teksten som ein tråd strekt mellom forfattar og lesar, og som ei ideologisk bru dei byggjer i fellesskap seg imellom, der meininga ikkje ligg i teksten, men blir forhandla fram gjennom ein prosess.” (Askeland 2009) Når jeg i ”Meg selv som fagperson” forteller at Stian Carstensen først ikke fikk støtte til å reise til Amerika for å lære å spille banjo, men la om taktikken og søkte om ”støtte for å studere den afro-keltiske bajotradisjonen i Appalache-området”. Da betyr det vel at har han vel tatt del i forhandlingene med stor suksess? Den store russiske filologen og litteraturforskeren Mikhail Bakhtin mente at adressaten er fundamental i all kommunikasjon. (Tønnesson 2008: 22) Norunn Askeland siterer i artikkelen ”Korleis forklarer vi kommunikasjon?” Per Linell som drar et skille mellom monologisme og dialogisme. Hun skriver: ”Monologismen har ein tendens til å behandle kommunikasjon som ein frå-til-prosess, der kommunikasjonsprosessen er fullført så snart sendaren har gjeve uttrykk for ein bodskap og mottakaren har forstått den slik senderen ville at den skulle forståast. Dialogismen, derimot, ser på kommunikasjon som ein mellomprosess, der deltakarane byggjer opp ein felles kunnskap gjennom prosessen, og der dei gjev kvarandre gjensidig bevis for at de har ei felles forståing av det dei snakkar om.” I dette tilfellet og i mange andre tekster føres ikke dialogen for å få fram en felles forståelse. Dialogens mål er å få motparten til å se saken fra ens eget ståsted, eller rett å slett for å vinne. ”Likevel er forholdet mellom språk og virkelighet for komplisert til at vi lettvint kan slå fast at sakprosa er direkte utsagn om virkeligheten.” (Tønnesson 2008: 19) Carstensen vet mer om dem som deler ut støtte enn de fleste andre. Han kunne tilpasse sine ord etter mottakerne.
At vi må bevege mottakerne våre, om vi skal overbevise dem eller få dem til å se verden fra vårt synspunkt, gjorde Aristoteles klart for over 2000 år siden. I Retorikken konstaterer han at vi må bruke patos, altså appellere til følelsene. Jeg appellerer til følelsene når jeg forteller om hvordan min venn, den baluchiske musikeren, må spille en vestliggjort folkemusikk, mens han helst ville spilt den på tradisjonelt vis. Og vi må bruke etos, sørge for at mottakeren ser på taleren som troverdig og får tillit til ham. Jeg bruker etos når jeg i teksten om meg selv som fagperson når jeg forteller om oppdrag på høyt nivå til tross for at teksten stort sett har en selvironisk tone. Det tredje momentet, logos, betyr at saken må være lagt fram på en overbevisende måte. Det mener jeg at jeg gjør i Undset- teksten når jeg så nøyaktig som mulig gjør rede for de faktiske hendelsene og bruker direkte sitater.
Endringer underveis
Det er gjort noen endringer i de opprinnelige tekstene etter kommertarer fra medstudenter, veileder og meg selv. I ”Meg selv som fagperson” anbefalte veilederen at jeg endret slutten, slik at jeg kunne framstå som mer vellykket og offensiv enn i den opprinnlige teksten. Derfor har jeg lagt inn det faktum at jeg har fått støtte til en turné i utlandet. Jeg er ikke sikker på at det er vellykket, jeg hadde et forsett om å framstå som lettere overkjørt.
I Folkemusikk-teksten satte jeg inn mellomtekster etter at jeg fikk et råd om det. Det gjorde det lettere å få til en logisk rød tråd gjennom teksten. I Undset-teksten fikk jeg råd om å gjøre det spørsmålet som er utgangspunkt for teksten mer tydelig. Og jeg har lagt inn flere opplysninger om Katti Anker Møller for at det skal være enklere å forstå Undsets reaksjoner. Her har jeg også lagt inn mellomtekster.
I løpet av dette første semesteret har vi lest, hørt forelesninger og samlet vår gruppe i små rom. Sammen har vi utgjort en ”situasjonen” som vårt talte ”spåk” har utfoldet seg i. Det er det skjematiske oppsettet som Dysthe, Hertzberg og Løkensgard Hoel presenterer oss for i ”Skrive for å lære”. Den retorisk plattformen vår er i dag ikke den samme som da vi kom til HIVE. Det bærer tekstene våre preg av.
Kilder:
Haas, G. (1982): ”Essayets særmerke og topoi”. I: O. Grepstad (red.): Essayet i Norge. Fjorten riss av ein tradisjon. Oslo: Det Norske Samlaget
Askeland, N. (2006): ”Metaforar i fagtekstar og lærebøker”. I: E. Maagerø og E. Seip Tønnessen (red.): Å lese i alle fag. Oslo: Universitesforlaget
Askeland, N. (2009): ”Klart språk eller tekst på deling? Metaforar om lesing og skriving” I: Horten: Stemmer 2/2009 (et magasin)
Hessen, D. O. (2009): ”Å skrive om fag for folket”. Upublisert gjesteforelesing: HIVE
Tønnesson, J. L. (2008): ”Hva er sakprosa”. Oslo: Universitetsforlaget
Nore, A. (2009): ”Om litterær journalistikk”. Upublisert gjesteforelesing: HIVE
Dysthe, O., Hertzberg, F. og Hoel, Løkensgard, T. ” (2007): ”Skrive for å lære”. Oslo: Abstrakt
Aamotsbakken, B. (2007): ”Pedagogiske intertekster. Intertekstualitet som teoretisk og praktisk begrep”. I: Knudsen, S.V., Skjelbred D., Aamotsbakken B. (red.) Tekst i vekst. Oslo: Novus
Andersen, Morken, M. (2008): ”Skriveboka” Oslo: Aschehoug
