I køen på Arlanda er Bahram et eneste stort smil. Vi skal til Qatar, det skal bli et eventyr å komme til dette landet på den arabiske halvøya, der det bor så mange baluchere som nå venter spent på konserter med baluchisk musikk. Bahram står der med den lange skjorta, de vide buksene og sitt kjære instrument, benjoen, under armen. Han har funnet fram sitt røde norske pass og vifter glad med det. Jeg for min del kan ikke si annet enn at jeg tar det ganske rolig at passet ser ut til å ha overlevd mye reising og frakting i forskjellige lommer. Passet er krøllete og bladene henger visst ikke så fast som de engang gjorde. Men vår svenske venninne, spelkvinnan som er ansatt ved Kungliga Musikhøgskolan i Stockholm, er litt mer følsom enn meg på dette feltet, hun gir ham en ordentlig lekse om at det fillete passet hans kan koste oss hele reisa. Bahram tar hennes nordiske utbrudd, på vegne av den ordenssansen vi alle burde være i besittelse av, med stor ro. Han legger passet i lomma, og så snakker vi ikke mer om det. Det gikk greit. Det pleide å gjøre det. En brun og glad balucher ble ikke stoppet i 2001.
Vi var en ganske stor gruppe, i tillegg til oss tre var det en baluchisk sanger som heter Rostam og tre svenske gutter fra Musikhøgskolan som Ellika hadde tatt med. De tre spilte bass, perkusjon og tangenter. Vi kom oss på flyet, i første omgang til London, deretter videre til hovedstaden Doha i Qatar. Utenfor flyvinduene ble det etter hvert helt mørkt, og da vi landet var det langt på kveld. I ankomsthallen sto vår lokale arrangør og ventet på oss. En slank mørkhåret mann i tradisjonell hvit arabisk drakt med spraglete hodetørkle, tok entusiastisk imot oss og fortalte at vi alle var invitert i bryllup utenfor byen. Jeg for min del ville helst komme meg i seng, jeg hadde tilbrakt natta på flatseng i Stockholm og hadde stått opp klokka halv fire om morgenen, men her var det ingen bønn. Bryllup. Basta.
Vi kjørte av sted og kom til et åpent område utenfor byen. Lyden av trommer og et orientalsk treblåseinstrument som er en mellomting mellom fløyte og klarinett, med en fantastisk falsett-tone, nådde oss før vi riktig så hva som foregikk. Da vi kom nærmere ble vi trukket inn i en stor ring av dansende mennesker og i midten av ringen danset musikerne mens de spilte. Det var flere som hilste på meg, og det syntes jeg var pussig. Men da jeg kom i snakk med en ung mann som snakket engelsk, fortalte han at, jo, vi kjenner deg. Vi hører jo på at du synger baluchiske sanger. Han presenterte seg, navnet var Hamid. Ellika, min svenske reisefelle og medmusiker fra Musikhøgskolan, bøyde seg mot meg og sa: ” Ser du hvad jag ser? Vi är dom enda kvinnorna här!” Og det var vi. De eneste kvinnene i et hav av menn som danset og hadde det fint. Siden fikk vi mat. I et hus som nesten like gjerne kunne vært et fjøs, vegger og gulv var av upusset mur. Vi satt på gulvet og spiste ris med biter av kjøtt og kylling med fingrene. Riktig godt.
Vi ble innlosjert i et gjestehus i utkanten av Doha sentrum. Ellika og jeg delte rom. Utenfor var det et fellesrom der Bahram residerte og tok imot gjester dagen lang. Musikkelskere, venner og slektninger fylte rommet. Bahram spilte, iblant sang jeg med, og det kom flere musikere, også en mester på sorod. Han var en eldre mann, enklere kledt enn de andre. Til glede for meg tok de en melodi jeg kunne, og jeg fikk synge med mesteren, Bahram og en ung mann på tromme. Alle kunne omkvedet, og sang med. Etterpå henvendte mesteren seg til Rostam som oversatte til meg. Mesteren syntes at jeg sang godt. Jeg på min side syntes det var en ære å synge med ham.
På en tur i byen var Bahram, Ellika, studentene fra Stockholm og jeg innom en musikk-butikk. Innehaveren ble vill av begeistring da han så meg, og satte på opptak der jeg sang på baluch. Og foto måtte han ha til butikken sin, av seg selv, Bahram og meg.
Når vi beveget oss utenfor våre egne gemakker i huset, så vi flere asiatiske jenter som var påfallende elegante og lettkledte. Ellers var det vanligvis ingen andre der enn eieren, som kunne ligge henslengt på en sofa med vannpipe. En gang jeg var ute og gikk, i et antrekk som jeg selv syntes var meget anstendig, lange, vide bukser og en ermeløs bluse, så jeg ingen andre kvinner ute, bortsett fra et par asiatiske jenter. På turen inn til byen ble jeg forøvrig plystret etter på en måte som var litt for påtrengende, og en mann fulgte etter meg et langt stykke. Det er nemlig ingen skikkelige damer som går ute alene. Å vise ansiktet er ikke bra, men å vise nakne armer er virkelig ille, det er som å rope ut at du er prostituert og fritt vilt. Men det skjønte jo ikke jeg, den Lonely Planet-boka jeg hadde kjøpt var beregnet på europeere som beveget seg blant andre europeere. Dagen før hadde vi vært innom en brudekjolebutikk, eieren var en av sponsorene av konsertene. Brudekjolene var av kransekaketypen, konservative europeiske, uten ermer. Over den nakne huden på armene hadde eieren tegnet med hudfarget tusj, slik at når jeg så på modellen, så jeg ikke huden, men tusjblekk som var hudfarget. Jeg kunne ikke helt se hva som var så viktig med det, men for en muslimsk mann var det et hav av forskjell. Han måtte ikke se denne kvinnens hud, men tusj var ok. For meg var det en pussig opplevelse, som jeg underlig nok, ikke forsto hadde noe med meg å gjøre.
Vi skulle spille på The Gulf Cinema sentralt i byen. Vi dro dit tidlig på ettermiddagen. Først var det problemer med å komme inn, så var det en lydmann som ikke kom. Men vi prøvde å ordne oss som best vi kunne, Ellika var god til å prøve lyd, vi prøvde å få skikk på arrangementet før konserten kom i gang og lyktes så noenlunde. Tidspunktet da konserten skulle begynne nærmet seg, publikum tok plass. Jeg ble litt forbauset over at det bare var menn i salen, jeg hadde spurt Bahram om det var ting jeg burde vite om eller om jeg skulle oppføre meg på visse måter i Qatar, men han hadde svart at det var det ikke. Ettersom konserten skred fram, ble publikum stadig villere, de sto på setene og ropte til musikerne. Min framførelse av O mani dost, bja, bja, bja! framkalte de reneste ovasjoner og publikum viftet med tørklærne sine. I ettertid er det ting som tyder på at det var mer enn min framførelse som skapte reaksjonene. Teksten betyr: Å, min kjære venn, kom, kom, kom! Og når jeg seinere ble klar over at baluchiske kvinner ikke synger offentlig, og svært mange av dem ikke opptrer offentlig på andre måter heller, regner jeg med at denne sangen framsto som heller vovet for de frammøtte herrene. Det var en eksotisk opplevelse.
Som avtalt ble det holdt to konserter. Men så oppsto det problemer, arrangøren hadde ikke hatt helt oversikt over utgiftene. Han het Muhammad og var alltid kjederøkende til stede når han ikke trengtes, og borte som en ånd i en fillehaug når vi trengte ham. Det er dyrt å hente en hel bande fra Sverige og betale for oppholdet før en sender dem hjem. (Selv om det visst bare var meg som krevde hanorar.) De svenske ungdommene dro hjem, litt seinere dro Ellika, og Rostam flyttet hjem til slektninger. Bahram fikk tak over hodet hos arrangøren, men hva skulle de gjøre med meg? Det var enda flere dager til jeg hadde billett hjem og Bahram håpet at det skulle ordne seg med flere arrangementer. Løsningen ble at familien til Hamid, som jeg hadde hilst på i bryllupet, tok seg av meg.
Vi reiste med bil til den støvete utkanten av byen, der familiens hus lå på en høyde, slik at en utenfor huset kunne se ned på Doha, havna og havet utenfor. Vi gikk inn i huset og kom inn et stort rom med sitteputer rundt veggene. Det var mannsrommet, og bak det lå familiens øvrige rom der kvinner og menn som tilhørte samme familie kunne omgås. Men menn som ikke hørte til familien måtte ikke komme inn der og ikke se kvinnene. Derfor var det slik at når det var menn utenfra på besøk i mannsrommet, måtte den kvinnen som kom med te eller andre ting til gjestene, banke på døra og tre til side så hun ikke syntes. Da ville verten gå ut og ta brettet før han gikk inn igjen i mannsrommet.
Jeg fikk et rom for meg selv, det ekteparet som bodde der skulle nemlig flytte ut av storfamilien til en egen bolig. Familiens overhode, eller kanskje rettere kjerne, var sønnenes mor. Hvis mannen hennes fortsatt hadde vært i live, ville han vært sentrum i storfamilien. Sønnene bodde nå under samme tak med sine koner og barn. Døtre ble giftet bort og kom inn i andre familier. Hvert ektepar hadde et eget rom, barna sov i et felles oppholdsrom. I et skap la det tynne madrasser og tepper. Om natta ble det lagt utover, og rommet ble fylt av sovende kropper. Hamid på 22 var ikke lenger noe barn og sov på en tynn madrass ved fotenden av foreldrenes ekteseng. Hamid fortalte stolt at han arbeidet i utenriksdepartementet, han var på sentralbordet fra klokka sju til to. Han var sine foreldres eldste barn og han var stolt over at folk iblant trodde at han og hans mor var søsken. Det var i grunnen ikke noe å undres over, hun var fjorten da han ble født. Men i ettertid slo det meg: ingen utenfor familien hadde sett morens ansikt og sett at hun liknet på Isabella Rossellini.
Om kvelden kjørte Hamid Bahram og meg ut til Bahrams kusine. Han advarte meg på forhånd om at de var fattige folk, det var enkle forhold der de bodde, men jeg ville mer enn gjerne være med. Vi kjørte ut av byen og kom fram til en gruppe kaserneliknende hus som lå i en skråning ovenfor veien. Port inn til en liten gårdsplass, geitestall til venstre, dass til høyre. Det luktet skarpt. Inne var det et midtrom som ble feid da vi kom. Mannsrom til høyre, kvinnerom til venstre. Vi spiste alene i mannsrommet, nydelig mat: Brød, ris, kylling i saus, noen gode små pølser, dessuten stekt kylling og en nydelig kefir-saus med agurk og løk. Bahrams kusine kom og spiste med oss, rund i ansiktet, søt og hyggelig i blå drakt, 25 år med to små barn. Hun snakket inntrengende med Bahram om hvordan det skulle gå med ham som ikke trodde? Skulle de ikke møtes i himmelen? Det hadde seg nemlig slik at min glade læremester og medmusiker hadde konsumert store mengder alkohol sammen med sine venner, noe som sikkert hadde lekket ut. Det jeg enda ikke hadde forstått på det tidspunktet, var at vår oppførsel også ellers var helt uakseptabel for muslimer.
Jeg gikk inn i kvinnerommet, siden jeg som europeisk kvinne var intetkjønn og kunne bevege meg i mannsrom og kvinnerom. Kvinnene satt tett sammen i rommet med små og litt større barn. Høylytt skravling. En av de eldre damene ville straffe en liten gutt. Moren hans holdt ham i været og prøvde å holde ham unna, men den eldre fikk tak i buksa hans og dro den av. Gutten ble veldig flau og satt lenge hos sin mor med ansiktet i hendene, mens de andre lo av opptrinnet. Jeg kom særlig i kontakt med en kvinne som het Leila, hun durte i vei med den engelsken hun hadde lært, til tross for at sidekvinnen ikke syntes at hun var flink nok. Men Leila var fast bestemt på å bruke denne skjeldne anledningen, så kunne den andre bare sitte der og tenke på hvor flink hun var! Da vi skulle gå, insisterte Leila på å gi meg noe, og jeg fikk et stykke parfymert såpe. Jeg kan ikke si annet enn at jeg fikk den ekle følelsen en får når en tar imot noe fra folk som trenger det selv. Men det var en stor gave fra henne som ga henne selvfølelse, og jeg satte pris på såpa. Så ble det båret inn tepper for natta, ungene var i ferd med å sovne og geitene kom inn i gården. Natt. Takk og farvel.
I familien til Hamid var det to jenter som begge var nitten år. Den ene var datter til gamle mor, den andre til en av sønnene. Tante Washima og niese Abdi var like gamle. De ville gjerne snakke engelsk og var nyskjerrige på hvordan verden var utenfor Doha. Ja, tanten hadde vært på pilegrimstur til Mekka, men hun syntes det hadde vært mest slitsomt. Særlig over den Persiske Gulfen syntes hun det hadde vært ille, for hun var sjøsyk hele tiden, og de fem daglige bønnestundene skulle overholdes, selv om en var på reise. Og jeg fortalte om mitt liv som fraskilt kvinne med kjæreste, men uten gudstro. Herrejemini! Og det trodde jeg kunne passere? Jeg var rett og slett alt det en kvinne ikke må være. Om jeg hadde vært kristen, kunne det vært tilgivelig, for da står porten til paradiset fortsatt på gløtt, men for meg var porten stengt. De søte jentene i blomstrete baluchiske drakter var allikevel lutter øre. De gikk ikke lenger på skole, og samtalene med meg var en gylden mulighet til å snakke engelsk. De på sin side informerte meg etter hvert: en gifter seg lydig med den fetter eller kusine som mor og far plukker ut, som de helst ikke skal ha sett eller vite hvem er, før etter bryllupet. Kvinner må ikke ha eget arbeid og de må ikke kjøre bil. En kvinne snakker ikke høyt og må slett ikke rope.
Neste dag sto jeg i rommet jeg hadde fått tildelt. Døra var åpen mot gangen, og jeg sto ved vinduet og så ut i smuget utenfor. Da kom Abdi forbi, så meg og ropte forskrekket ut før hun sprang inn i rommet og fikk meg vekk fra vinduet i en viss fart. En kvinnes ansikt må ikke synes! Jeg tok det ikke så tungt, mitt ansikt kan jeg vel vise fram. Men hos dem var ikke mitt ansikt mitt, det var en ting i huset, og om det syntes, var husets ære besudlet. Og det ble etter hvert klart for meg at jeg etter muslimsk standard ikke oppførte meg som kvinne og at jeg dermed var en trussel mot livet i dette hjemmet og mot familiens anseelse i samfunnet.
Vi hadde gått om hverandre inne i huset, alle kledt i baluchiske klær. Vide bukser med en snor i livet og linning nede ved ankelen. På overkroppen en nesten knelang overdel med lange ermer. Fra halsen og ned er det sydd på et rektangulært stykke som ender i en spiss. Og så et sjal kastet over. Hjemme kunne en gjerne bare ha det rundt halsen. Jeg hadde jo mine egne baluchiske klær, så vi gikk alle kledd slik.
Så skulle vi ut på biltur, vi skulle til den familien som var flyttet ut og hjelpe til i deres nye hjem. Da sto det plutselig fire svarte telt i døråpningen, det var bare så vidt en kunne se åtte øyne. Jeg må ha sett temmelig himmelfallen ut, for Abdi avslørte raskt sitt blide ansikt inne i det svarte: ”Ta det med ro, det er bare oss!”, og alle lo. Jeg hadde jo ikke sett for meg at dette var en mulighet, for jeg hadde bare sett dem i de hjemlige blomstrete gevantene, vi hadde vært inne, ofte i soverommet til Hamids foreldre der fjernsynet sto på og viste en underlig blanding av religiøse programmer og konkurranser og andre underholdningsprogrammer der en stadig så damer med mye sminke og lite klær. Vi kunne sitte mange oppe i den store ektesenga og få lukte på fruens parfymer. Eller vi satt ute på gårdsplassen med den høye muren rundt. Da kunne kvinnene hekle kanter på sjalene sine. Det var forøvrig det eneste arbeidet utenom husarbeid som jeg så dem holde på med. Å sy drakter er et yrke og dermed mannsarbeid. Men det hadde ikke falt meg inn at disse kvinnene aldri gikk ut uten å være helt tildekket og i følge med en mann. Nå gikk vi ut og rett inn i en ventende bil, og bilen kjørte oss til en ny gårdsplass der vi gikk inn i et nytt hus. Der var ganske uferdig og rotete, og jeg tror ikke noe av det vi gjorde der betydde noe særlig. Noora, en av familiens damer, måtte legge seg ned og hvile. Hun fikk vondt i hodet og følte seg elendig av å være borte, det var først da hun kom tilbake til huset der hun ellers tilbrakte all sin tid, at hun følte seg bedre.
Det var den tredje ettermiddag i familiens hus. Jeg var etter hvert blitt klar over at det hadde blitt litt mye for familien å ha meg der, at jeg var en fare for deres anseelse og en trussel mot den hjemlige kulturen. Bare det at jeg fikk spise med gaffel mens de andre spiste med fingrene. Da barna begynte å ta etter meg og ville spise med gaffel de óg, ble de skarpt irettesatt av mor.
Denne ettermiddagen ble jeg innkalt til mannsrommet der familiens menn var samlet. Bahram kom, fulgt av et par menn til. De satte seg ned på putene ved kortveggen der de kom inn. Korte nikk. Stille. Det var Bahram som hevet stemmen, og han sparte ikke på kruttet. Det var en plage for ham å ha meg med, og familien var lei av meg og min vesterlandske uforstand. Jeg ble så å si skjøvet utfor klippen. Jeg var temmelig langt hjemmefra og følte meg urettmessig angrepet. Jeg ble sinna og gjorde et dårlig forsøk på å forsvare meg og blamerte meg dermed nok en gang. Min oppførsel var helt uakseptabel. Men selv om jeg ble sinna, forsto jeg at for Bahram var dette en redningsaksjon for hans identitet som baluch. Uten dette oppgjøret ville han antakelig bli sendt ut i kulden av det baluchiske samfunnet. Og selv om jeg ville savne dem, ville ikke dette ødelegge livet mitt. Midt oppi det hele hadde jeg vett nok til å be om å få låne telefonen og ringe British Air. De lot meg bytte billetten, jeg kunne reise noen få timer etterpå. Oppgjørets time ble litt for mye for meg, jeg begynte dessverre å grine og rømte inn på rommet mitt. Da kom Washima, det snille, duknakkede, nærsynte mennesket og den rundkinnede Abdi for å trøste. Alt ville ordne seg, inshallah! Og Washima ville be for meg. Jeg takket for tanken.
Det ble broren med jobb i militæret som fikk jobben å kjøre meg til flyplassen. Han satte øyeblikkelig på en kassett med unge imamstudenter som sang forførende vakkert. Jeg har en mistanke om at deres vakre sang skulle holde min hedenskap i sjakk. Da vi kom forbi markedet, ville jeg gå inn og kjøpe meg et slikt svart heldekkende telt med ansiktsmaske. Han syntes det var litt rart, men da jeg sa at jeg kanskje en dag kom til å konvertere til islam, skjønte han at jeg kunne trenge den.
Det var flere helsvarte og heldekkede kvinner sammen med sine menn med flyet til London. Etter hvert gikk de på toalettet og kom ut igjen som elegante damer. Jeg trengte ikke å bytte til noe annet enn noe varmere. Jeg skulle nordover og hjem.
Denne siden har følgende undersider.
