Denne gang måtte det bli en reiseskildring. Det var kanskje først og fremst Casey Blantons ”Travel Writing” med undertittelen ”The self and the world” som beskjeftiger seg med reiseskildringer ført i pennen av europeere som gjennom noen hundre år har reist ut og sett verden gjennom sine briller, og beskrevet det de har sett gjenom sitt eget filter, som fikk meg til å tenke på det. Og kanskje enda mer direkte Edward Said som er ergerlig over at den islamske delen av verden ikke kan bli forstått når det stadig er vesterlendinger som definerer den. Orienten framstilles som et vrengebilde av Vesten: Det er noe ullent, fjernt, eksotisk, mystisk, sensuelt, fremmed og farlig. I motsetning til det rasjonelle Vesten. Det er dette Said kaller orientalisme. I tillegg kommer hans syn på at den som skriver om andre, skriver ut fra seg selv og sine ideer. Et syn som vel nå deles av de fleste.
For min egen del satt jeg med en liten notatbok full av minner etter en reise til Qatar. Og jeg husket mye. Det var en reise sammen med svensker og baluchere til et land der det bor mange baluchere som fremmedarbeidere. De er grei arbeidskraft så lenge myndighetene vil ha dem. Baluchere er et folk uten nasjonalstat som bor i Iran, Pakistan og Afghnistan. Reisen varte i mange dager og innebar at vi møtte mange forskellige mennesker i mange forskjellige situasjoner. Det som på denne reisen kom til å bli det store spørsmålet for meg var kvinnenes stilling i et islamsk samfunn. For meg er ikke kvinnenes stilling i et samfunn et spørsmål som en kan velge å løse på helt forskellige måter og så tenke at det ene er like godt som det andre. Kvinnenes låste posisjon i samfunn der de ikke eksisterer som egne individer, er for meg å likne med apartheid. Undertrykkelsen av kvinnene var mitt motiv for å skrive. Derfor ville jeg konsentrere meg om de scenene fra reisen som kaster lys over dette temaet.
Jeg kunne altså ikke fortelle fra begynnelse til slutt, eller trekke inn for mange personer i historien. Men samtidig vil jeg at den som leser, skal oppfatte dette som en reise fra begynnelse til slutt. Hvis jeg skal ha mulighet til å få med omtrent det jeg vil ha med, må jeg ikke bare stryke, jeg må også la være å forklare for mye for leseren, og heller håpe at hun forstår det viktigste. Det kan jeg jo ha et håp om, siden leseren og jeg deler en erfaring i det å være norsk. Av de tingene jeg har unnlatt å forklare, er slikt som hvem balucherne er, hvem Bahram er, hvordan musikken er og hvordan instrumentene ser ut og fungerer. Jeg forteller heller ikke noe mer om hvordan det er blitt etterpå. Ett sted skriver jeg om det gjestehuset vi bodde i i Qatar at det også bodde asiatiske jenter der, som var både elegante og lettkledte. Den som følger godt med i timen, vil forstå at vi var innlosjert i et bordell. Og ikke bare det, den som leser vil kanskje også forstå hvor vanskelig det er å lese kodene i et samfunn som er så ulikt vårt.
Denne fortellingen har en begynnelse, en midte og en slutt. Det samme har også scenene som den store fortellingen er satt sammen av. I hver scene skjer det noe som skal drive fortellingen framover, som en omdreining av spiralen. Og jeg har lagt ut spor som skal lede leseren til å tenke i retning av det som siden skjer. I den siste halvdelen av fortellingen, var det mulig å endre rekkefølgen av scenene, og det har jeg gjort. Jeg har fulgt omtrent den oppskriften som Morken Andersen gir i Skriveboka, og scenene er nå lagt slik at handlingen stiger mot et vendepunkt som inntrer helt mot slutten av fortellingen. Det er jo et nesten klassisk sammenstøt, der hærførerne står mot hverandre med sine tropper. Ja, rent bortsett fra at jeg helt mangler tropper. Det er bare meg. Og jeg blir jaget, og til alt hell reddet ut av et britisk flyselskap.
Gjenkjennelsen, når de står der som svarte telt, og jeg forstår at disse kvinnene ikke har den aller minste frihet, skjer ikke lenge før vendepunktet, slik Aristoteles anbefaler, og det ”inntrer som en følge av selve begivenhetene”, som han anser er den beste måten det kan opptre på.
Det er jeg som er førstepersons forteller. Jeg forteller om mine egne opplevelser, sett fra mitt eget ståsted, og jeg har ønsket å trekke fortellingen så nær meg selv som mulig. I fortellingen fra brudekjolebutikken skrev jeg først at ”man” så tusjen på armene. Men i dette tilfellet var det jo jeg som så det, derfor rettet jeg det til ”jeg”. Jeg tenkte ganske tidlig at jeg måtte legge det fram på en slik måte at leseren får fri adgang til mine vansker med å lese kodene og til min klumsethet når det gjalt å forstå hva som ville bli resultatet av mine handlinger. Bedre det, enn å framstå som bare selvrettferdig. Men det kan jeg jo ikke være så sikker på at jeg har fått til. Det er leseren som avgjør. Jeg sier jo heller ikke rett fram hva jeg mener om en mann som besvangrer en tretten-åring eller at dette systemet er forferdelig. Halve befolkningen sitter jo bokstavelig talt i fengsel. Derfor har jeg også tatt med historien om Noora som får vondt i hodet av å være på perm med voktere. Jeg forteller, men uten å male ut mine egne meninger og følelser. Jeg regner med at leseren leser underteksten.
Motoren i fortellingen er konflikten. Vest møter øst, og det som er selvsagt for oss, er det absolutt ikke for de andre. Og vice versa. Jeg og de svenske musikerne har fått være med til en del av verden der ikke så mange fremmede slipper inn. Vi har fått lære musikk som vi setter pris på og synes er spennende. Vi vil gjerne at dette skal gå bra, men mye står på spill. Leseren kan komme til å føle et ubehag midt i denne konflikten der alle parter ser ut til å ha et ønske om at alt skal gå bra. Sammenstøtet virker nesten uunngåelig.
Protagonisten, den det handler om, er meg. Det som i dette tilfellet driver protagonisten, er ønsket om å lære en annen kultur å kjenne og få innsyn i hvordan livet fortoner seg for folk andre steder i verden. Men ikke bare det, det er først og fremst musikken. Og protagonisten møter motstand, verden er slett ikke slik jeg synes at den burde være. Jeg utfordres av antagonisten, i dette tilfellet er det de delene av det baluchiske samfunnet som jeg kommer i kontakt med.
Den viktigste innvendingen som har vært reist mot Åsne Seierstads bok om bokhandleren i Kabul, er at hun sier at hun har spurt om å få skrive om familien og fått ja. Dermed regnet hun med at alt var i orden. Men det var ikke det. Ordene som kommer ut av munnen må tydes i en sosial kontekst. Et ja betyr ikke alltid ja.
Blanton, Casey: Travel Writing, The self and the world
Said, Edward: Orientalismen
Andersen, Merete Morken: Skriveboka
Aristoteles: Om diktekunsten
