Naboene og vi deler pus. Det vil si, han bor hos dem og får mat der, men nettene tilbringer han i hagen vår, i et kratt av gammelt gress, høye buer av bjørnebær-greiner og en diger valmue som snart kommer med blomster i en uvanlig, vakker rødfarge.
Men foreløpig er det ingen blomster der. Pusen har laget seg et reir i graset fra i fjor, ja, det blir vel helt feil å si reir, han lager seg vel heller ei grop. Reir er for fugler, ikke for en hel katt. Han er svær og grå. Når jeg kommer ut om morgenen er han på vei hjem til sine, han er ikke helt sikker på oss som han bare har nattkvarter hos.
Av beste ting som himlen gav, er godt og rolig grandelag.
Det kjøpes ei for penge!
Naboene våre er noen kjekke folk som flyttet inn da gamle Anders mistet kona og etter ganske kort tid flyttet inn hos en pigg dame noen hus bortenfor. Hadde han vært yngre, ville vel folk sagt både det ene og det andre. Stilig fyr. Som en enke med rullator sa det, mens kona enda var i live: ”Det er ikke synd på henne, hun har jo Anders!” Hun hadde Anders, men så døde hun, og nå er Anders etter hvert også kommet på pleiehjemmet.
Men for noe som ikke kjennes som så lenge siden, solgte Anders huset som han selv hadde satt opp etter krigen. Det var akkurat så tungt som jeg kan tenke meg at det kanskje vil bli. Han ville ta vare på det meste, men den nye venninnen ga klar bekjed om at hun ikke ville ha så mye mer inn i sitt hus. Ville han flytte til henne, fikk han kvitte seg med de gamle greiene. Han ga bort til dem som ville ha. Jeg har enda et par stilige vinballonger i kjelleren og har store planer om å lage eplevin av noen av alle de eplene som ellers blir liggende å råtne i hagene omkring. Jeg la jo vin før. Min aller første vin la jeg på rabarbra sammen med faren min til min mors store ergrelse. Hun var absoluttist. Og siden har jeg lagt vin på både rabarbra og epler. Rabarbra er veldig greit, for det gjærer så bra, en må bare tilsette kalk for å bli kvitt oxalsyra. Kalken blir borte etter noen omstikkinger. En gang jeg var uheldig med noe eplevin, fikk jeg brent den til en utmerket calvados. Men det er lenge siden. Det er vel ikke mange som legger vin lenger, vi kjøper på polet. Det er andre tider, de fleste har bedre råd.
Anders kvittet seg med det han måtte, det var ikke lite, og flyttet til sin venninne. Men så hadde han bare en kort stubb opp til det gamle huset sitt og de nye eierne. Anders likte huset sitt, det var jo ham selv som hadde satt det opp. Han syntes alt var pent, fargene inne og ute, plasttaket som han hadde satt opp over verandaen. Men det syntes jo ikke de nye naboene. Det var ikke lett for ham å se at de åpnet opp rom, kastet ut og malte om. De var unge, de ville ha store, lyse rom. Vennene deres kom og tok i et tak, det var folk og leven.
Han burde holdt seg borte. Det er forferdelig å snu seg og se at det du selv har valgt ut fordi du syntes at det var fint, blir endevendt og malt over av nye eiere.
Det sammenhold i fredens ånd, når grande rekker grande hånd,
er det ei som et gyldent bånd, der ekte perler henge?
Vi kjøpte vårt hus i 2003, vi var de eneste som la inn bud. Det var nok å gjøre, vi rev ned, satte opp og holdt på som om vi fortsatt var tredve. Det hendte det kom folk innom for å se hva vi og håndverkerne drev på med. En dag kom Anders innom og jeg syntes han måtte få se mitt arbeidsrom i ny prakt. Før hadde det hatt plastbelegg på gulvet, blomstrete tapet på veggene og plater i taket. Nå hadde rommet tregulv, hvitmalt panelt tak og veggene var panelt med stående panel i empire-stil malt i en halvtransparent, mursteinsrød farge.
Min gode nabo Anders ble stående på dørstokken. En trengte ikke være tankeleser for å få med seg at han syntes det var stygt. Kanskje det verste han hadde sett. Noen gang. Og Anders er en bereist mann som har sett mye. I sitt yrkesliv har han hatt utallige reisedøgn som reisereparatør på dampmaskiner. Han var en meget respektet ekspert på båtmotorer og ble sendt hit og dit over hele verden der de trengte hjelp. Lisboa er hans favorittby. Nå sto han der og så på mitt arbeidsrom som jeg var så stolt over, og syntes det var stygt. Kunne jeg ikke latt det være som det var?
En yndig mann, en yndig brud, som samles til et par av Gud,
det er et syn som gleder
Naboene låser ikke døra når de er hjemme. Noen skal stadig gå ut og inn, og da står pusen klar og smetter inn hvis han er sulten eller har lyst på selskap. Det er godt at det enda er noen som ikke er redde for innbrudd og tyveri, jeg håper at de aldri vil få grunn til å angre på sin åpne dør. Og det er ikke bare døra som er åpen hos naboene, hjertene er også åpne, så det hender vi er innom hos hverandre. Hvis jeg sa at det alltid er i all enkelhet, er jeg redd det ikke ville være helt sant. For de er kokker, må vite. Så der kan en risikere å få en hel kalkun på bordet. Vi på vår side er ikke kokker og må gjøre det mer enkelt.
Men grande som i hungersnød, med grande deler siste brød,
det syn kan gjøre sjelen blød, så den av glede græder
Og så hender at de to jentene deres holder en liten konsert med håndskrevne programmer og forfriskninger i pausen. Den eldste har begynt å spille waldhorn, og min mann kan iblant gi noen gode råd om både instrument og spilling. Da sprader vår store hage-leieboer omkring, spiser litt av sin pene skål og lar seg klappe. Litt murring kan han også by på. Stor og ruskete i pelsen, en konge.
Vær derfor grande, hvor I bo, med hånd og munn hinanden tro,
bo grendemend som brødre
I grandekoner deler råd og gir hinanden nyttig dåd
Og stiller blidt hinandens gråd, som søstre bo i mødre.
Grandesangen etter Live Hove
Denne siden har følgende undersider.
