Snøen faller. Dag ut og dag inn. Og vinden kommer nordfra og føyker igjen alle spor. Så må vi begynne på nytt. Hvor gikk veien jeg spadde over til annekset? Når jeg går på den nye, synker jeg litt nedi på den ene siden. Så jeg traff, nesten.
Hvor skal det bli av alt når det smelter? Det kommer til å renne ned i grusveien og lage dype furer i den. Og naboen som gjerne vil asflatere får vann på mølla, det er dyrt å drive med utbedring hvert år. Veldig dyrt. Asfalt er fint. Men i mitt hode synger Joni Mitchell: They paved paradise and put up a parking lot. Nei! Ikke asfalt!
Bak det lille huset i Kinsarvik som var verksted for bestefar og elevene hans, og der min faster Anna vevde vakre tepper, var det ei stor blomstereng. Om sommeren kunne vi gå gjennom det høye graset med alle blomstene. I enga var det et stort tørkestativ der Annas svigerinne Guro tørket klesvasken. Hun drev pensjonat i det store huset. Når vi kom i nærheten av tørkestativet med hvitt sengetøy, ble lufta fylt av duften av det reine tøyet som duvet i solskinnet. Deilig.
Men så fikk kommunen bruk for grunn til nytt heradshus. Og det var ikke nok med byggetomt, det trengtes parkeringsplass også. Nå ligger det lille huset omgitt av asfalt. Og så et sånt eventyrhus! I alle rom hadde veggene friser med ridende følger eller bare bølgende border. I storstua hadde bestefar malt slaget på Stiklestad. Og faren min hadde satt opp var ei badstue som påbygg på huset, dit kunne bygdefolket komme og svette. Men nå er det noen andre som eier huset.
Jeg orker ikke å tenke på det. På alt som er tapt, ødelagt.
Men jeg har aldri bodd i Kinsarvik, vi var der bare om sommeren. Jeg var en unge fra byen som aldri helt skjønte hva som foregikk. Jeg vokste opp i Oslo, på Torshov. Oppe i gata var den store fabrikkporten til Lilleborg fabrikker, og det var mange som gikk dit tidlig om morgenen. Grå folk, som ikke våknet skikkelig, ikke seinere på dagen heller. Men jeg var liten og ny og gikk den lange veien til barnehagen på Sagene. Jeg tror jeg var fem år.
Utenfor Busteruds jernvareforretning på Sagene ble jeg stående litt og se. Vinduet satt høyt oppe på veggen, og der var det gryter, panner og pynteting i vill forvirring. Var det noe der i dag som jeg ikke så i går? Lenger borte i gata, nærmere barnehagen, var gulvet i butikkene bare litt opp fra gata, men i jernvareforretningen gikk det en trapp opp. Det var nok fordi det var et gammelt hus.
Jeg måtte stadig ta tak i den lille glatte hårtusten og dra sløyfa lenger inn mot skallen. Den ville ikke sitte fast. Irriterende, rødt sløyfebånd av nylon. Umulig i mitt glatte, brune hår. For hvert skritt jeg gikk, gled den sakte ut av håret.
Sagene kirke lå på den andre siden av gata. Vegger av murstein, foldete, med glaserte svarte mursteiner til pynt. Høyt tårn og diger dør inn fra den siden som vendte mot plassen. Men jeg fortsatte rett fram, jeg skulle bare over en gate der det var lite trafikk, før jeg var i det kvartalet der barnehagen lå. Først var fortauet bredt, så stengte en høy murvegg halve fortauet, jeg måtte passere en oppgang, og der var barnehagen. Høyt nettinggjerde, og så en port. Innenfor porten var det en gangvei rett fram og litt oppover, på den ene siden lå det et toetasjes hvitt, eller kanskje heller grått, malingsslitt hus i to etasjer. Foran huset et bed med peoner som viste de første grønne bladene. Jeg visste at når blomstene kom, ble de dypt røde, en farge som faren min kalte karmosin-rød. En sinna rødfarge. Og når blomstene kom, kom det maur på dem. Maurene var overalt på de røde blomstene.
I annen etasje bodde det en gammel dame. En svær og tung dame med tykke ankler. Det var sikkert derfor hun gikk kledt i en stor, svart kjole med et langt sølvkjede. Vi visste at hun var der, men vi så henne nesten aldri. Hvorfor bodde hun der? Jeg lurte på om hun hadde gjort noe spesielt i livet siden hun bodde der og ikke i en leilighet som andre folk. Mor kjente en gammel dame som hun beundret, den damen hadde strikket babysokker til meg da jeg var liten. Kanskje det var den samme damen?
På den andre siden var det et vennlig murhus i én etasje. Det var et slikt hus en gikk rett inn i, enda det nok var veldig gammelt. Der inne holdt fru Sveen til. Det var hun som gjorde istand maten til oss. Tidlig på formiddagen kom en liten grønn lastebil med maten i spann. Den måtte kjøre gjennom en større port for å komme inn. Sjåføren gikk bak til lasteplanet, vippet ned spannet, slengte det opp på skulderen og bar det inn. Noen ganger var det flere. Så ble den lille lastebilen stående utenfor.
Denne dagen kom fru Sveen ut og sto og snakket med han som kjørte bilen, etter at matspannene var satt inn på kjøkkenet. Og den store sønnen til fru Sveen var på besøk. Han var mye større enn oss, for han gikk på skolen. Vi sto litt på avstand og så på ham der han sto, lang og voksen. Håret hans var gredd bakover og han lente seg mot den grønne lastebilen. Han hadde en stilk rabarbra som han stakk ned i en liten pose med sukker og suttet på. En gang når vi ble store, skulle kanskje vi også stå slik.
Når vi var inne, var det mest i første etasje i det store huset. Der inne var det knagger med bilder på, forskellige dyr, måne og stjerner og slikt. Vi måtte finne riktig knagg og ikke bråke og rote. Under en liten hylle som vi kunne sitte på, satte vi skoene. Jeg kunne ta av meg skoene, med det var for vanskelig å knytte dem. Da måtte jeg ha hjelp av tantene. Og det var tantene bestemte hvordan alt skulle være. Maletid var fint! Vi fikk på oss store forklær og sto ved staffelier og malte på store ark. Det var viktig at vi ikke sølte, men malte pent og ordentlig. Jeg prøvde veldig å male pent og ordentlig. Men det skulle jo bli flott også!
Kanskje det var denne vårdagen det kom en fotograf? På bildet har jeg på meg foldeskjørt, jeg husker at det var mest rødt i mønsteret. Bomulls-strømpene er rullet ned, så de er blitt til helt jevne pølser rundt anklene, over de brune snøreskoene. I håret den evige sløyfa som henger matt ned på den ene siden av hodet. Som et lite overkjørt dyr. Men jeg ser ut som jeg er klar til å løpe av gårde igjen.
Så rart, der er meg. Det er så lenge siden, og samfunnet og livet er blitt så annerledes. Jeg husker, og jeg husker ikke. Det kan hende at jeg var mer gammeldags kledt enn de andre barna, men jeg tror ikke det. Jeg gikk iallefall med liv, det var en trøye som var forsterket med bomullsbånd, og i nedkant av denne trøya ble strømpene kneppet på. Om vinteren gikk jeg med strømpebukser av ull. Mor strikket føttene, før hun fikk hun en annen dame, som jeg tror hadde strikkemaskin, til å strikke resten av buksa.
Bak husene lå det sandkasser, klatrestativ og husker. Og så var det noen kasser der som vi kunne bygge med. Vi kunne lage vegger og hus og stikke oss vekk. Når det ikke var tanter i nærheten, kunne vi leke slike leker som de voksne lekte. I sandkassa gravde vi dype hull og håpet at vi skulle komme til Kina.
Utenfor barnehagen var det en liten park med noen trær. Det var et pent basseng der, som kommunens folk fylte med vann når våren kom. Når det ble høst, tappet de ut vannet og bassenget ble fylt med vissent løv og rusk og rask. Men når det var varme sommerdager kunne vi ha utflukter dit sammen med tantene og få lov til å vasse i bassenget og spise maten vår på bredden. Jeg syntes det var en spennende utflukt, for ved den korte enden av bassenget var det en bronsefigur av en ung mann. Alldeles naken og meget vakker.
Per som også gikk i barnehagen, bodde i et hus på den andre siden av parken. Han imponerte oss en gang han spiste opp en hveps. Han sa at når han ble stor og fikk barn, skulle han denge dem. Så skulle de få kjenne hvordan det var.
Mor var veldig for barnehager, for hun hadde jobb. De andre barna som jeg kjente i gata, gikk ikke i barnehage. Iallefall ikke i min. Mødrene deres var hjemme, så da var barna hjemme også. Vi bodde i en ny og fin langstrakt blokk som lå langs Akerselva, nedenfor Lilleborg fabikker. Den var ny det året jeg ble født. Moren min var gammel og faren min var enda eldre. De hadde giftet seg, og så fikk de meg. Jeg tror alle var forundret. Da mor fikk meg var hun fem og førti år gammel. Under fødselen hadde de vært meget beymret for henne, så bekymret at de hadde lagt meg bort etter at jeg var født. Mor fortalte at da hun hadde oppdaget det, og sett at jeg var helt blå, ropte hun: ”Ungen, ungen!” Det sto helt klart for meg at uten at hun hadde hylt, hadde jeg aldri levd opp og fått anledning til å bli barnehagebarn. Legen hadde sagt til mor at han kunne betakke seg for førstegangsfødende i bestemorsalderen. Mor tok igjen ved å komme med nedlatende bemerkninger om unge jenter med barnevogn.
Faren min var maler. Han hadde arbeidet så lenge under min rosemaler-treskjærer-bestefar at han først i meget voksen alder kom inn på Kunst og Håndverksskolen med stipend. Det var ikke noen suksess. Det ble ikke tolerert av de andre studentene at han var så mye eldre. Og så var det det at han hørte så dårlig. Så far malte mest vegger. Men en gang iblant ble det slikt som kister på bestilling. Mor hadde bodd i byen lenge. Etter at hun var ferdig med middelskolen i Odda, fikk hun være med en lastebåt til London og ble der ett år. Etter det kom hun inn på Sykepleieskolen på Ullevål, og ble sykepleier. Hele sitt voksne liv, før hun og far giftet seg, hadde hun bodd på hybel. Men nå bodde vi i leilighet, og jeg forsto tidlig at det var mor som tjente mest penger. Og mor hadde et yrke som kommunen trengte, det var derfor jeg hadde fått plass på Dronning Mauds Minde. Det var det barnehagen het.
Det var ganske langt fra der vi bodde til barnehagen. Men så snart jeg kunne gå selv, gikk jeg. Det var ikke noe kjære mor. Min mor var en barsk yrkeskvinne. Som spedbarn var jeg blitt overlatt til Frelsesarmeen. Det var bare de som hadde noe de kalte spedbarnsstue. Det sier seg selv at det var en selvfølge at jeg skulle gå til barnehagen da jeg ble stor nok.
Først gikk jeg rundt hjørnet til Bentsebrugata, over Bentsebrua som gikk høyt over Akerselva og Myrens verksted. Når jeg gikk over kunne jeg høre at det durte og sang fra den store fabikkhallen. Om våren, når isen gikk opp, durte elva også. Når det ikke var riktig lyst, ble den store grashoppa i neonlys tydelig på fabrikkveggen. I krysset gikk jeg til venstre, oppover Arendalsgata med de små, rare murhusene på nedsiden av gata. Det bodde folk der også. Men stopp! Akkurat i det krysset lå det et konditori. Mor og jeg hadde vært der inne, men så fantastiske ting som å gå på kafé var et absolutt unntak og ble til minner i stråleglans. Gata gikk slakt oppover til jeg var på Sagene. I et gammelt gulmalt hus var det et sted der det satt folk og drakk øl. Mor syntes det var forferdelig at folk brukte pengene sine på øl og ødela livene sine. Hun var avholdskvinne. Men fra det gule huset var det rett fram og mye å se på. Forretninger til høyre og venstre, ja ikke bare det, forresten. Der lå også helsestasjonen på Sagene der mor hadde arbeidet.
Og der var Busterud og det spennende vinduet. Jeg kan enda huske følelsen av nylonsløyfa som var på vei ut av håret. Det er lenge siden. Når jeg ser ut av vinduet, laver snøen ned og dekker alt.
Denne siden har følgende undersider.
