Siden jeg har nådd en usannsynlig høy alder, er det mye jeg husker, sammenhenger og små glimt over et langt tidsspenn. Slikt som at jeg var med mor og far til en stor utstilling med nederlandske mestere på Nasjonalgalleriet. Jeg hadde på meg en helt ny kåpe med skinnkrage som mor hadde sydd. Jeg var ikke begynt på skolen enda, men jeg kan huske at vi så et fantastisk maleri av en liten pike i en utrolig blondekjole og flere av de maleriene av Goya som jeg siden har sett i Prado i Madrid. En viktig grunn til å huske det, er at jeg har katalogen enda. En katalog kan være noe å huske ut fra. Vi har fotografier og andre ting som bringer fram minner. En gang hørte jeg Dea Treier Mørch fortelle om de selvbiografiske bøkene sine. Hun oppsøkte steder der hun hadde vært som barn, fant gamle aviser med annonser for varer som ikke blir laget lenger. Og så oppsøkte hun dufter. På den måten kom gamle følelser og en verden som ikke finnes lenger, tilbake til henne. Stadig oftere blir jeg minnet om alle forandringene som har skjedd; en varm sommerdag for omkring tretti år siden pekte min mor opp på et fly på himmelen og fortalte barna mine om første gang hun selv hadde sett et fly.
Hvordan husker vi, hva er verd å huske?
Jeg har lest Knausgård, begynnelsen av Min kamp. Han kaller dette som etter hvert er blitt et voluminøst verk for en roman. Det er minner og betraktninger, ofte regisserte, for de samtalene han referer mange av, kan han umulig huske i detalj. Det er også noe han vedkjenner seg i intervjuer. Altså er det er blanding av levd liv og fiksjon. Dette han kaller en roman begynner med tanker omkring døden, hva som faktisk skjer når noen dør, hva som skjer med de døde kroppene og hva han og samfunnet tenker, og ser ut til å tenke, om det. Derfra glir han over i eksempler på voldsom død som når oss via fjernsynsskjermen. Og så, helt sømløst, refererer han fra avisene at en fiskebåt synker, sju mann drukner. Om kvelden viser fjernsynet bilder fra ulykkesstedet, tatt fra helikopter. De første eksemplene er fra forfatterens noenlunde nåtid, det siste eksempelet er fra hans barndom, han er åtte år gammel. Etter en innledning om reaksjonen på det han ser, går han over til å referere en dialog med faren. Denne overgangen som skjer nesten uten at leseren ser at den er der, er et utrolig godt grep, ”Jeg sitter alene og ser det.” Han er til stede.
Begynnelsen av Min kamp har trekk som gjør av det er mulig å snakke om den som et personlig essay. Et personlig essay tar ofte utgangspunkt i en her og nå-situasjon, eller at den som skriver gjør seg noen almenne betraktninger. Knausgård snakker om døden, så om sin far. Faren er død, men forholdet mellom dem ble ikke gjort opp mens de begge var i live, derfor må den som fortsatt lever, streve videre med spørsmålene.
Mitt essay beskjeftiger seg med spørsmålet om tida som ubønnhørlig går. Snøen faller, det må måkes for at vi ikke skal snø inne. Vi arbeider stadig for at livet ikke skal gå i stå, for at vi ikke skal bli fattige, for at ikke vår ytre verden skal forfalle rundt oss. Men også for å legge noe igjen etter oss som kan være noe for andre, at vi ikke skal ha spist all denne maten til ingen nytte. Som Jon Elster sier i et intervju med Dagens Næringsliv 20. februar 2010: ”Å se på seg selv som en ren egoist, det er ubehagelig.”
Jeg begynner med snøen, den får meg til å tenke på hva som skjer når våren kommer og den blir til vann. Det leder meg igjen til naboens mas om asfalt og mine tanker vandrer til barndommens vakre blomstereng som nå ligger under asfalt. Herfra gir jeg et lite riss av by-ungen som var på ferie og forteller om hvordan det var å være fem år og gå alene til barnehagen. Etter setningen ”Jeg tror jeg var fem år”, ønsker jeg å legge inn en del der det er meg selv som femåring som ser verden med sine øyne. Denne delen avsluttes med setningen: ”Men det skulle jo bli flott også!”
Deretter stiller jeg meg utenfor, som voksen, og ser på dette barnet som var meg. Resten er fortalt av meg som voksen. I fortellingen om min mor og far regner jeg med at ironien kommer fram, og ironi er et trekk ved det personlige essayet, ifølge Philip Lopate, slik han skriver om det i The Art of the Personal Essay. Og jeg binder sammen til utstillingsvinduet og hårsløyfa, men nå er det blitt et minne. Hårsløyfa som det lille, det unnselige; detaljene i livet. I det virkelige nået ser jeg ut av vinduet på snøen som laver ned.
Jeg har prøvd å ikke gape over for mange motiver, og heller konsentrere meg, til tross for at jeg snakker om hendelser som er langt fra hverandre i tid. Slik som Alan C. Elms anbefaler i Uncovering Lives. Han mener at man ikke må gape over for mye, en bør konsentrere seg om en del av vedkommendes liv, eller sider ved livet. Klipp vekk! Han snakker jo om biografier av andre mennesker, men dette er viktig uansett.
Når jeg ser på hva jeg har skrevet, slår det meg at denne snøen som laver ned minner meg om Herta Müllers selvbiografiske essay ”Alltid den samme snøen – og alltid den samme onkelen”. Det var hovedforedrag på Norsk Litteraturfestival. Jeg fikk det som et lite hefte, for jeg var også med på Litteraturfestivalen med Undset-forestillingen min. Det lille heftet lå faktisk på kjøkkenbenken da meldinga kom at hun hadde vunnet Nobelprisen i litteratur. En liten smakebit: ”Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagen. Snøen anga dem. Det gjaldt ikke bare moren min, mange måtte frivillig komme frem fra skjulestdene sine, frivillig, tvunget av snøen. Og det betydde fem år i arbeidsleir. Det har moren min aldri tilgitt snøen.”
Om henne kan man si med Ingeborg Bachmann: … en ny erfaring blir gjort, og ikke hentet ut av luften. Bare de som selv ikke har gjort noen erfaringer, henter dem ut av luften eller fra andre……….Jeg tror ikke at det oppstår noen ny diktning hvis det ikke foreligger noen mistanke og dermed en virkelig problematikk hos den som selv produserer litteraturen.
Virkeligheten møtes alltid med et nytt språk der hvor det skjer et moralsk, erkjennelsesmessig rykk……Et nytt språk må ha en ny gangart, og denne gangart har det bare når det bebos av en ny ånd. For det er et nytt innhold som gir et nytt språk.
Det som hun ellers skriver om det store alvoret som ligger i bunnen hos de store dikterne, er noe jeg bare nærmer meg meget forsiktig. Kan jeg skrive? Har jeg et imperativ? Det er vanskelig å svare ja på spørsmålet. Og allikevel er det vårt ønske om å skrive som gjør at vi er her.
