Essayet.
Da jeg leste Michel de Montaignes essay ”Om øvelse”, var det interessant å se hvordan han bruker antikke sitater for å underbygge synspunktene i sin egen tekst.
”For noe av det første jeg gjorde mens jeg enda var bevisstløs, var å rive og slite i min vams med bare neglene for å få den opp (for jeg var uten rustning), likevel følte jeg ikke at noe plaget meg; for mange av våre bevegelser oppstår helt ufrivillig:
Døende sitret hans fingre og grep så atter til sverdet.
Slik strekker de som faller, armene foran seg ut fra en naturlig impuls som får lemmene til å yte hverandre gjensidige tjenester, og til å bevege seg uavhengig av vår vilje.” (de Montiagne s. 66)
Sitatet her er hentet fra Vergils Æneiden. Jeg tenkte at denne måten å skrive på hadde vært spennende å etterlikne, og i en tekst som handler om naboens katt og litt mer, har jeg lagt inn verselinjer fra Nabosangen som jeg i sin tid lærte av min gode venninne Live Hove.
Ellers betyr jo essay forsøk. Og teksten om katten og naboene er absolutt det. Men essayet skal også beskrive virkeligheten. Michel de Montaigne kom fram til den essayistiske formen for flere hundre år siden, og den utvikles stadig. Kristopher Schaus bok ”På vegne av venner” er en livskraftig grein på et gammelt tre. De Montaigne skriver om døden i sitt essay, han har vært utsatt for en rideulykke. Schau skriver også om døden i sitt essay, men det er en død som ikke er hans egen, det er begravelsene til mennesker som ikke har noen etter seg til å organisere og betale for begravelsen og som derfor blir begravet av det offentlige på aller billigste måte.
”Så så jeg bildet. Det var en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså bregravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuell familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.
Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet.Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose.” (Schau s. 8)
Han skriver kort, konsist. Bildet han bruker er moderne, og det har overhodet ingen lyriske konnotasjoner. Plastpose over hodet, kvelning. Og når han sier huet, kler han seg ikke ut. Leseren, i dette tilfelle meg, føler at han snakker direkte. Det er fint. Jeg tror på Schau, og det er en overraskelse.
”Når vi skriver, gir vi plass for døden, men samtidig gir vi liv til noe nytt, et nytt subjekt, som er den ukjente teksten i oss selv.” (Cixous referert av Nergaard)
Om minner
Siden jeg har nådd en, for meg, usannsynlig høy alder, er det mye jeg husker, sammenhenger og små glimt over et langt tidsspenn. Slikt som at jeg var med mor og far til en stor utstilling av nederlandske mestere på Nasjonalgalleriet. Jeg hadde på meg en helt ny kåpe med skinnkrage som mor hadde sydd. Jeg var ikke begynt på skolen enda, men jeg kan huske at vi så et fantastisk maleri av en liten pike i en utrolig blondekjole og flere av de maleriene av Goya som jeg siden har sett i Prado i Madrid. En viktig grunn til å huske det, er at jeg har katalogen enda. En katalog kan være noe å huske ut fra. Vi har fotografier og andre ting som bringer fram minner. En gang hørte jeg Dea Treier Mørch fortelle om de selvbiografiske bøkene sine. Hun oppsøkte steder der hun hadde vært som barn, fant gamle aviser med annonser for varer som ikke blir laget lenger. Og så oppsøkte hun dufter. På den måten kom gamle følelser og en verden som ikke finnes lenger, tilbake til henne. Stadig oftere blir jeg minnet om alle forandringene som har skjedd; en varm sommerdag for omkring tretti år siden pekte min mor opp på et fly på himmelen og fortalte barna mine om første gang hun selv hadde sett et fly.
Hvordan husker vi, hva er verd å huske?
Jeg har lest Knausgård, begynnelsen av Min kamp. Han kaller dette som etter hvert er blitt et voluminøst verk for en roman. Det er minner og betraktninger som er sterkt redigerte, for de samtalene han referer mange av, kan han umulig huske i detalj. Det er også noe han vedkjenner seg i intervjuer. Altså er det er blanding av levd liv og fiksjon. Dette han kaller en roman begynner med tanker omkring døden, hva som faktisk skjer når noen dør, hva som skjer med de døde kroppene og hva han og samfunnet tenker, og ser ut til å tenke, om det. Derfra glir han over i eksempler på voldsom død som når oss via fjernsynsskjermen. Og så, helt sømløst, refererer han fra avisene at en fiskebåt synker, sju mann drukner. Om kvelden viser fjernsynet bilder fra ulykkesstedet, tatt fra helikopter. De første eksemplene er fra forfatterens noenlunde nåtid, det siste eksempelet er fra hans barndom, han er åtte år gammel. Etter en innledning om reaksjonen på det han ser, går han over til å referere en dialog med faren. Denne overgangen som skjer nesten uten at leseren ser at den er der, er et utrolig godt grep, ”Jeg sitter alene og ser det.” ( Knausgård s. 11) Han er til stede.
Begynnelsen av Min kamp har trekk som gjør av det er mulig å snakke både om biografi og personlig essay. Et personlig essay tar ofte utgangspunkt i en her og nå-situasjon, eller at den som skriver gjør seg noen almenne betraktninger. Knausgård snakker om døden, så om sin far. Faren er død, men forholdet mellom dem ble ikke gjort opp mens de begge var i live, derfor må den som fortsatt lever, streve videre med spørsmålene.
Min selvbiografiske tekst beskjeftiger seg med spørsmålet om tida som ubønnhørlig går. Snøen faller, det må måkes for at vi ikke skal snø inne. Vi arbeider stadig for at livet ikke skal gå i stå, for at vi ikke skal bli fattige, for at ikke vår ytre verden skal forfalle rundt oss. Men også for å legge noe igjen etter oss som kan være noe for andre, at vi ikke skal ha spist all denne maten til ingen nytte. Som Jon Elster sier i et intervju med Dagens Næringsliv 20. februar 2010: ”Å se på seg selv som en ren egoist, det er ubehagelig.”
Jeg begynner med snøen, den får meg til å tenke på hva som skjer når våren kommer og den blir til vann. Det leder meg igjen til naboens mas om asfalt og mine tanker vandrer til barndommens vakre blomstereng som nå ligger under asfalt. Herfra gir jeg et lite riss av by-ungen som var på ferie og forteller om hvordan det var å være fem år og gå alene til barnehagen. Etter setningen ”Jeg tror jeg var fem år”, ønsker jeg å legge inn en del der det er meg selv som femåring som ser verden med sine øyne. Denne delen avsluttes med setningen: ”Men det skal jo bli flott også!” Denne delen av den selvbiografiske teksten har jeg skrevet i presens etter råd fra en medstudent. Meningen er at den skal være mer nærværende og skille seg ut fra den øvrige teksten.
Deretter stiller jeg meg utenfor, som voksen, og ser på dette barnet som var meg. Resten er fortalt av meg som voksen. I fortellingen om min mor og far regner jeg med at ironien kommer fram, og ironi er et trekk ved det personlige essayet, ifølge Philip Lopate, slik han skriver om det i The Art of the Personal Essay. For denne biografiske teksten har klart essayistiske trekk, slik jeg ser det. Og jeg binder sammen til utstillingsvinduet og hårsløyfa, men nå er det blitt et minne. Hårsløyfa som det lille, det unnselige; detaljene i livet. I det virkelige nået ser jeg ut av vinduet på snøen som laver ned. ..”the personal essayist claims unique access to the small, humble things in life.” (Lopate s. 28)
Jeg har prøvd å ikke gape over for mange motiver, og heller konsentrere meg, til tross for at jeg snakker om hendelser som er langt fra hverandre i tid. Slik som Alan C. Elms anbefaler i Uncovering Lives. Han mener at man ikke må gape over for mye, en bør konsentrere seg om en del av vedkommendes liv, eller sider ved livet. Klipp vekk! ”To keep your psychobiographical projects at manageable size, you must ruthlessly chop away the outlying runners and creepers. ”Han snakker jo om biografier av andre mennesker, men dette er viktig uansett.
Når jeg ser på hva jeg har skrevet, slår det meg at denne snøen som laver ned minner meg om Herta Müllers selvbiografiske essay ”Alltid den samme snøen – og alltid den samme onkelen”. Det var hovedforedrag på Norsk Litteraturfestival. Jeg fikk det som et lite hefte, for jeg var også med på Litteraturfestivalen med Undset-forestillingen min. Det lille heftet lå faktisk på kjøkkenbenken da meldinga kom at hun hadde vunnet Nobelprisen i litteratur. En liten smakebit: ”Overalt i snøen, overalt i landsbyen vistes veiene til alle skjulestedene. Man kunne lese fotsporene i hagen. Snøen anga dem. Det gjaldt ikke bare moren min, mange måtte frivillig komme frem fra skjulestdene sine, frivillig, tvunget av snøen. Og det betydde fem år i arbeidsleir. Det har moren min aldri tilgitt snøen.” (Müller s. 24)
Om henne kan man si med Ingeborg Bachmann: ” For en ny erfaring blir gjort, og ikke hentet ut av luften.” ”Jeg tror ikke at det oppstår noen ny diktning hvis det ikke foreligger noen mistanke og dermed en virkelig problematikk hos den som selv produserer litteraturen.
Virkeligheten møtes alltid med et nytt språk der hvor det skjer et moralsk, erkjennelsesmessig rykk” ”Et nytt språk må ha en ny gangart, og denne gangart har det bare når det bebos av en ny ånd.” (Bachmann s.15-17) For det er et nytt innhold som gir et nytt språk.
Det som hun ellers skriver om det store alvoret som ligger i bunnen hos de store dikterne, er noe jeg bare nærmer meg meget forsiktig. Kan jeg skrive? Har jeg et imperativ? Det er vanskelig å svare ja på spørsmålet. Og allikevel er det vårt ønske om å skrive som gjør at vi er her.
Reise
Casey Blanton beskjeftiger seg i ”Travel Writing” med undertittelen ”The self and the world” med reiseskildringer ført i pennen av europeere som gjennom noen hundre år har reist ut og sett verden gjennom sine briller, og beskrevet det de har sett gjenom sitt eget filter. Han siterer Paul Fussell: ”Successful travel literature mediates between two poles; the individual physical thing it describes on the one hand and the larger theme it is ’about’ on the other”. (Blanton s.5) Den reisende kan ikke bare skrive om den verden hun møter, hun må også skrive om hva reisen gjør med henne selv. Palestineren Edward Said mener at den islamske delen av verden ikke kan bli forstått når det stadig er vestlige mennesker som definerer den. Orienten framstilles som et vrengebilde av Vesten: Det er noe ullent, fjernt, eksotisk, mystisk, sensuelt, fremmed og farlig. I motsetning til det rasjonelle Vesten. Det er dette Said kaller orientalisme. I tillegg kommer hans syn at den som skriver om andre, skriver ut fra seg selv og sine ideer. Et syn som vel nå deles av de fleste.
For min egen del satt jeg med en liten notatbok full av minner etter en reise til Qatar. Og jeg husket mye. Det var en reise sammen med svensker og baluchere til et land der det bor mange baluchere som fremmedarbeidere. De er grei arbeidskraft så lenge myndighetene vil ha dem. Baluchere er et folk uten nasjonalstat som bor i Iran, Pakistan og Afghnistan. Reisen varte i mange dager og innebar at vi møtte mange forskellige mennesker i mange forskjellige situasjoner. Det som på denne reisen kom til å bli det store spørsmålet for meg var kvinnenes stilling i et islamsk samfunn. For meg er ikke kvinnenes stilling i et samfunn et spørsmål som en kan velge å løse på helt forskellige måter og så tenke at det ene er like godt som det andre. Kvinnenes låste posisjon i samfunn der de ikke eksisterer som egne individer, er for meg å likne med apartheid. Undertrykkelsen av kvinnene var mitt motiv for å skrive. Derfor ville jeg konsentrere meg om de scenene fra reisen som kaster lys over dette temaet. ”Kjønn er sosialt og ideologisk konstruert og representerer en kulturell og sosial tolkning av et biologisk utgangspunkt” (Nergaard)
Jeg kunne altså ikke fortelle fra begynnelse til slutt, eller trekke inn for mange personer i historien. Men samtidig vil jeg at den som leser, skal oppfatte dette som en reise fra begynnelse til slutt. Hvis jeg skal ha mulighet til å få med omtrent det jeg vil ha med, må jeg ikke bare stryke, jeg må også la være å forklare for mye for leseren, og heller håpe at hun forstår det viktigste. Det kan jeg jo ha et håp om, siden leseren og jeg deler en erfaring i det å være norsk. Av de tingene jeg har unnlatt å forklare, er slikt som hvem balucherne er, hvem Bahram er, hvordan musikken er og hvordan instrumentene ser ut og fungerer. Jeg forteller heller ikke noe mer om hvordan situasjonen er blitt etterpå. Ett sted skriver jeg om det gjestehuset vi bodde i i Qatar, at det også bodde asiatiske jenter der, som var både elegante og lettkledte. Den som følger godt med, vil forstå at vi var innlosjert i et bordell. Og den som leser vil kanskje også forstå hvor vanskelig det er å lese kodene i et samfunn som er så ulikt vårt.
Denne fortellingen har en begynnelse, en midte og en slutt. Det samme har også scenene som den store fortellingen er satt sammen av. I hver scene skjer det noe som skal drive fortellingen framover, som en omdreining av spiralen. Og jeg har lagt ut spor som skal lede leseren til å tenke i retning av det som siden skjer. I den siste halvdelen av fortellingen, var det mulig å endre rekkefølgen av scenene, og det har jeg gjort. Jeg har fulgt omtrent den oppskriften som Morken Andersen gir i Skriveboka, og scenene er nå lagt slik at handlingen stiger mot et vendepunkt som inntrer helt mot slutten av fortellingen. Det er jo et nesten klassisk sammenstøt, der hærførerne står mot hverandre med sine tropper. Ja, rent bortsett fra at jeg helt mangler tropper. Det er bare meg. Og jeg blir jaget, og til alt hell reddet ut av et britisk flyselskap.
Gjenkjennelsen, når de står der som svarte telt, og jeg forstår at disse kvinnene ikke har den aller minste frihet, skjer ikke lenge før vendepunktet, slik Aristoteles anbefaler, og det ”inntrer som en følge av selve begivenhetene”, (Aristoteles s.50) som han anser er den beste måten det kan opptre på.
Det er jeg som er førstepersons forteller. Jeg forteller om mine egne opplevelser, sett fra mitt eget ståsted, og jeg har ønsket å trekke fortellingen så nær meg selv som mulig. I fortellingen fra brudekjolebutikken skrev jeg først at ”man” så tusjen på armene. Men i dette tilfellet var det jo jeg som så det, derfor rettet jeg det til ”jeg”. Jeg tenkte ganske tidlig at jeg måtte legge det fram på en slik måte at leseren får fri adgang til mine vansker med å lese kodene og til min klumsethet når det gjalt å forstå hva som ville bli resultatet av mine handlinger. Bedre det, enn å framstå som bare selvrettferdig. Men det kan jeg jo ikke være så sikker på at jeg har fått til. Det er leseren som avgjør. Jeg sier jo heller ikke rett fram hva jeg mener om en mann som besvangrer en tretten-åring eller at dette systemet er forferdelig. Halve befolkningen sitter jo bokstavelig talt i fengsel. Derfor har jeg også tatt med historien om Noora som får vondt i hodet av å være på ’perm med voktere’. Jeg forteller, men uten å male ut mine egne meninger og følelser. Jeg regner med at leseren leser underteksten.
Motoren i fortellingen er konflikten. Vest møter øst, og det som er selvsagt for oss, er det absolutt ikke for de andre. Og vice versa. Jeg og de svenske musikerne har fått være med til en del av verden der ikke så mange fremmede slipper inn. Vi har fått lære musikk som vi setter pris på og synes er spennende. Vi vil gjerne at dette skal gå bra, men mye står på spill. Leseren kan komme til å føle et ubehag midt i denne konflikten der alle parter ser ut til å ha et ønske om at alt skal gå bra. Sammenstøtet virker nesten uunngåelig.
Protagonisten, den det handler om, er meg. Det som i dette tilfellet driver protagonisten, er ønsket om å lære en annen kultur å kjenne og få innsyn i hvordan livet fortoner seg for folk andre steder i verden. Men ikke bare det, det er først og fremst musikken som interesserer meg. Og protagonisten møter motstand, verden er slett ikke slik jeg synes at den burde være. Jeg utfordres av antagonisten, i dette tilfellet er det de delene av det baluchiske samfunnet som jeg kommer i kontakt med. ”Antagonisten er den eller det i fortellingen din som utgjør protagonistens viktigste motstander.” (Andersen s. 242)
Den viktigste innvendingen som har vært reist mot Åsne Seierstads bok om bokhandleren i Kabul, er at hun sier at hun har spurt om å få skrive om familien og fått ja. Dermed regnet hun med at alt var i orden. Men det var ikke det. Ordene som kommer ut av munnen må tydes i en sosial kontekst. Et ja betyr ikke alltid ja.
Litteratur:
de Montaigne, Michel: Om øvelse Essays, annen bok, Aschehoug 2006
Schau, Kristopher: På vegne av venner, Essay, Oktober 2009
Nergaard, Siri; Biografi og subjektivitet i et feministisk perspektiv. HiVe 4. mars 2010
Dagens Næringsliv 20. februar 2010: Intervju med Jon Elster
Knausgård, Karl Ove: Min kamp, Oktober 2009
Lopate, Philip: The Art of the Personal Essay, Random House 1994
Elms, Alan C.: Uncovering Lives, Oxford University Press 1994
Müller, Herta : Alltid den samme snøen og alltid den sammen onkelen, 2007 (Foredrag ved Norsk Litteraturfestival
Bachmann, Ingeborg: Ny tenkning, nytt språk, Pax Forlag 1996
Blanton, Casey: Travel Writing, Routledge 2002
Andersen, Merete Morken: Skriveboka, Aschehoug 2008
Aristoteles: Om diktekunsten, Cappelen 2004
