Et faglitterært prosjekt som kan bli til en dokumentarfilm.
Anne så mine forestillinger om Inger Hagerup og Sigrid Undset. Deretter tok hun kontakt med meg og spurte om vi kunne lage noe sammen. Seinere har hun fortalt at hun hadde kastet det fram som et ønske hun ikke hadde ventet å få noe positivt svar på.
Men vi har altså begynt å arbeide på noe som vi vil skal bli en liten forestilling beregnet på folk som arbeider i institusjoner og på annen måte har kontakt med funksjonshemmede. Anne er sterkt rammet av cerebral parese, som hun selv sier, er hun ”veldig skada og veldig pen”. Det stemmer.
Første gang vi møttes, kom hun i den spesialkonstruerte rullestolen som blir fraktet i en spesiell kassebil. Hun sitter i rullestolen mens bilen kjører.
Etter det, møttes vi hjemme hos henne. Hun bor i en leilighet ved siden av moren og faren på Nøtterøy. I leiligheten og overalt ellers har hun alltid med seg en assistent som fungerer som hennes øyne og hender. Hun vil gjerne være kjent med assistentene, mens andre sterkt funksjonshemmede ikke vil ha noen vennskapelig kontakt, men ser på assistentene som instrumentelle redskaper. Siden det alltid må være noen der, er det snakk om mange mennesker, i dette tilfellet jenter. Når noen slutter, må nye læres opp. Anne ser på seg selv som arbeidsleder.
Cerebral parese er en samlebetegnelse for hjerneskader som oppstår i forsterlivet, under fødsel eller hos små barn, oftest de som er for tidlig fødte. Tilstanden kan føre til at en blir satt tilbake fysisk og mentalt. Det kan være små skader og mer massive angrep, slik det er hos Anne. Spasmer er en viktig del av bildet, musklene lever sitt eget liv, til ergrelse for den som har musklene.
Anne er sterkt skadd, kan ikke gå, har spasmer og dårlig syn. Det siste fordi det er koblinger i hjernen som ikke fungerer som de skal. Men hun hører meget godt. Hun sover i en spesialseng som hun kan løftes inn og ut av. Hun må snus i løpet av natta.
Til tross for dette, er Anne en kvikk ung dame med barsk humor som lever sitt liv på sine egne premisser. Hun har studert og kommer til å studere videre. Humanistiske fag. Hun må ta mindre moduler og bruke lengere tid enn andre, siden hun må memorere det hun lærer. Hun skriver hun godt og assistenten kan gjøre notater. Vi planlegger å bruke noen av hennes tekster i forestillingen.
Så langt har jeg ikke snakket om meg selv og min reaksjon på møtet med henne. For meg var det voldsomt, og jeg ble slått av skyldfølelese da vi ble kjent med hverandre. Hvorfor skulle hun være så ødelagt, mens jeg ikke plages av mer enn en litt dårlig skulder? Når hun skal på en konsert, må hun organisere det på forhånd og planlegge, ofte i minste detalj. Jeg kan bare gå ut, ta bilen min og kjøre avsted. Og mange andre ting. For meg ville det vært ulidelig å alltid ha andre mennesker rundt meg, og til overmål være avhengig av dem.
Men etter hvert skjønner jeg at det ikke bare er talemåter når hun sier at hun ikke ser det som jeg. Hun er født slik, dette er hennes liv. Hun organiserer og lever det på sin måte, hun vil bare ha mest mulig ut av det slik det er.
FILM
Jeg tenker at dette må være en interaktiv dokumentar. Jeg er med i filmen, og mine reaksjoner er også en viktig del av dette. Det vil både være fotografert virkelighet, og regissert virkelighet. Én grunn til at det er viktig å planlegge, er at Anne snakker mye roligere og mer forståelig da.
1)
Anne sover. Det er tidlig morgen. Lyden av pust.
Den første innstillingen leter seg over dyna og fram til ansiktet, tett på.
Jeg vil gjerne holde på ”normaliteten” så lenge som mulig, ikke vise at senga er en spesialseng. Dette skal bare være en ung kvinne som sover.
Og for å få det til, tror jeg at hun virkelig må sove.
Hvis hun kunne åpne et øye uten å bli forskrekket, ville det være fint.
2)
Hun er oppe, spiser frokost, assistenten er i arbeid. Hun spiser selv, men hun trenger en tallerken med kant.
3)
Jeg kommer, vi skal ut.
Det må være med litt om at det er styrete, men ikke altfor mye.
3)
Og så vil jeg gjerne ha med en del av den forestillingen som vi lager.
Og i forestillingen vil vi ta opp:
forholdet til andre mennesker
forholdet til assistenter
hvordan funksjonshemmede behandles
– iblant nedlatende, iblant som barn, iblant uten krav fra andre
forholdet til andre mennesker
Det viktigste budskapet er det som Anne stadig kommer tilbake til: ”Folk er folk!”
Vi vil ”tenke over en tankegang istedetfor å tenke i en tankegang.” (B. Brecht)
Legg igjen en kommentar